MARTONS BRYLLUP.

Av Geir Sundet



Marton jobbet på lageret, og nå hadde det seg slik at han hadde fått seg dame og ville gifte seg. Diskusjonen gikk høyt på spiserommet, og kommentarene fra sjåførene var mange.

-"Du er en tosk, Marton ", sa Roar. "Lytt til en erfaren mann som har vært gift i 22 år. Dette vil du angre på".
-"Det blir billigere å kjøpe oppvaskmaskin", sa Odd Ragnar.
-"0g dessuten blir det sikkert du som må ta oppvasken i alle fall", sa Tom.
-"Mannssjåvinister", sa Marton og snudde ryggen til oss. "Dette er det rette for meg".
Kaldt, avvisende og uten humor. Så gikk han.

Jeg er innom mange terminaler og treffer mange lagerarbeidere i årets 1øp. Noen folk liker man uten videre. Det skal visst ha noe med kjemien å gjøre, sies det.

Vi pleier å håndhilse når vi møtes. Marton tar meg med inn på kontoret og roper til de kvinnelige befrakterne:
-"Her ser dere et skikkelig mannfolk. Sånn skal de se ut"! Så drar han meg i skjegget, jeg drar han i skjegget og vi ler.
Jentene himler med øynene og flirer: "Herregud Marton, skjerp dere begge to".
Neste gang jeg kommer roper de: " Marton, kjæresten din er kommet".

Etter at jeg hadde gitt bort det gamle musikkanlegget mitt til lagergutta, gikk det i syd-statsrock så laksepallene stod å skalv når vi lasta bilen. Marton stod for musikken.

Han ville ikke høre tale om å gifte seg hos biltilsynet. Jeg var frampå for å få kjøringa til kjerka, vi kunne koble fra traileren og bare bruke trekkvogn, vi kunne vi snakke med Harley-gjengen og få dem og Am-Car klubben til å spinne litt utenfor kjerka, dermed var vi garantert blålys og et bryllup med en viss stil. Men nei, Marton var urokkelig. Dette var seriøst.

Det var da jeg forstod at jeg burde ordne gave. Jentene på kontoret skulle kjøpe sengetøy. Hva skulle jeg finne på til en rebell og broder fra down south som var blitt langarma av alle tonna med fisk han i tidens løp hadde fylt på tralla mi slik at jeg med min akkordlønn kunne tjene til salt i maten? Da jeg blei førti år ringte han meg i bilen og gratulerte. Jeg passerte akkurat Bari og husker som det varma. Det er riktig at det er tanken som teller.

På sydvei gjennom Tyskland ved Hamburg fikk jeg ideen. Et brevark med heading fra agenten vår i Verona med italienske gratulasjoner på. Stempel fra Igea Pesca og de andre kundene jeg leverer fisk til, alle navna på de fiskekassene han har stått å merka ut, sortert og lasta i årevis. Noen ord på italiensk. Det måtte bli bra. Kjempeide. Jeg var oppglødd hele veien til Guxhagen.

Sov noen få timer i Verona. Fikk papirene seint. Åtte leveringer. Ny lasting samme kvelden, hvis jeg rakk det. Stressa som faen. Tom i Ancona klokka 19. Lasta i Fano klokka 20.30. Komplettering i Albenga neste morgen.

Kvelden etter, utenfor Hamburg, husket jeg. Arket med hilsen, heading og stempel. Bryllupsgaven. Det hadde forsvunnet fra hjernen og dukke ikke opp igjen før nå. Trailersjåførens liv i et nøtteskall og Bob Dylan sang "Meanwile life outside goes on all around you..." i kassettspilleren.

Jeg leverte Sverige neste morgen, lasta til Oslo. Tok en rask tur til Tyskland, lasta i Holland og plutselig var det lørdag og jeg passerte Hamburg på nytt. Bryllupsdagen. Ikke hadde jeg telefonnummer jeg kunne ringe og ikke hadde jeg adresse for dagen.

Faen. Ikke var det første gang er plan blir kjørt bort og knapt nok siste. Livet flyr forbi.
Jeg håper at Marton fikk seg ei flott dame. Jeg veit fru Marton fikk seg en flott mann. Gratulere begge to, og lykke til.


Det er riktig at det er tanken som teller, men det er nok viktig at tanken kommer ut av hodene også og fram til mottaker.










Kjære leser/redaktør.


Bruk gjerne historia på papir i kommersiell hensikt, men kontakt meg først for avtale. Jeg har tidligere solgt historier og artikler til Lindesnes Avis, Transportmagasinet, Klassekampen, Fædrelandsvennen , Moss Dagblad, Sogn Dagblad og Trondhjemsavisa.


Vil du lese flere Historier fra Motorveien?
Hilsen Geir