ADR sjekken.

 
 
 
av Geir Sundet
 
  Jeg måtte vente fra klokka 11 til klokka 14 for å fylle de siste 4 palleplassene på tralla med stykkgods. Riktignok fra klokka 11 på torsdag til klokka 14 fredag - men begge dagene var i samme uke, så det var ingenting å rope opp om egentlig. Vi er jo profesjonelle, ikke sant? Resten av turen hadde dessuten gått klikk - klakk og pang - pang, med 70 mil snitt om dagen inkludert 10 lastinger og lossinger tilsammen.
 
  Det var ikke ventinga som holdt på å vippe meg av pinnen. Ventinga var helt fin den. Vi har fått tariffavtale med gjennomløpende timelønn pluss diett samt femti øre for hver kilometer vi tilbakelegger. Det gir meg nesten tusen kroner døgnet for å slappe av og vente på godset som skulle komme med en annen bil fra Marseille, et tusen og tolv kilometer unna. Industriområdet jeg stod i lå stille og vakkert i den nordlige delen av Frankrike. Terminalen var ny, med dusj og eget rom for sjåfører. Den lå i passelig gangavstand til restauranten, som hadde billig vin og mat til alle døgnets tider.

Været var varmt, men ikke for varmt, det var behagelig nattetemperatur, og godt å ferdes ute på dagtid. Og jeg var ikke aleine. Med ujevne mellomrom dukka det opp andre nordmenn, dansker og svensker som benytta denne speditøren, sjåfører som enten skulle laste på en palle eller ti, losse, eller gjøre papirer. Sjåfører som også måtte vente. Nok sjåfører til å sette sammen langbord på restauranten, opprette nye vennskap og løse bransjens problemer over lunsjen.
Og hvis jeg ikke hadde lyst til å prate, hadde jeg bilen full av uleste bøker.

Men åssen det nå engang er, vi blir rastløse etter hvert. Vi vil hjem, eller i alle fall videre. "Bort herfra, det er mitt mål", sa Franz Kafka. Hvis han hadde vært langtransportsjåfør i stedet for forfatter hadde vi alle visst hva han snakka om. Nærmere er slagord som kan samle ventende langtransportsjåfører over hele verden kommer man knapt. Og bort herfra, det skulle jeg fredag klokka 14.

Tre minutter over to starta jeg opp, kjørte fram fra rampa og lukka dørene. Stakk inn på kontoret for å hente papirene. Kroppen var fremdeles på terminalen, mens hodet allerede var ute på motorveien på tur nordover, mot Hirtshals, mot Color Line, mot Norge. Hjem.

-"Er du klar over at vi har lasta ADR gods på bilen din"?
-"ADR? Og det sier du nå"!!!
-"Er det et problem"?

Om det er ET PROBLEM? Jeg undertrykte et "Mon Dieu" og et "Merde" som er franske utrykk for de motstridende krefter som skal sloss om oss i det livet enkelte tror man kommer til etter døden.

Greit nok at jeg endelig hadde fått ADR sertifikat, men bilen hadde ikke ADR utstyr. Det store poenget var imidlertid: Hvorfor vente 27 timer med denne informasjonen? Dette kunne jeg forberedt i ventetida. Vel - den franske speditøren skyldte på den norske, og begge unnskyldte seg. Jeg ringte bileier, som holdt hodet klart. "Sjekk om det er begrensa mengde. Da kan du kjøre uten utstyr". -"Greit, sa jeg. Men hvis ikke - så losser jeg! "

Jepp. Jeg husker det var noe om begrensa mengde i ADR boka. Kasta et blikk på papira. Tre forsendelser med tre forskjellige UN nummer og vekt og hvordan var nå dette igjen? Hvilken av de 1031 sidene omhandla begrensa mengde? Og hvorfor i HELVETE kunne ingen fortalt meg dette før? Hvorfor bruke tida som jeg skulle ha til å kjøre på dette drittarbeidet? Det er 1171 kilometer til Hirtshals, og Auto Route programmet på den bærbare datamaskinen hadde kalkulert det til 13 timer og 56 minutters kjøretid + kø. Inkludert soving og spising gav det meg knapp margin til ferga. Sånt stresser - og gjorde det ikke lettere å finne fram i boka.

Pling! Der kom den lure ideen. Datamaskinen. Hadde jeg ikke det lure sjekkeprogrammet tro? Om ADR? Som jeg knapt hadde fått brukt, for dette var første gang jeg lasta ADR etter jeg tok prøven. Jeg starta det opp.

Trinn 1: Beskrivelse av transportenhet og rute. Et klikk for lasteenhet. Et klikk for internasjonal transport. Et klikk for OK.

Trinn 2: UN nummer? Stod på fraktdokumentet. Mengde? Stod på fraktdokumentet. Deretter klikk for å laste. Neste stoff. UN nummer. Mengde. Lasta på bil med et nytt klikk. Tredje forsendelse på samme måte. Er alt som skal med på denne transporten lasta opp? Klikk for ja. Dermed forteller dette vidunderlige programmet meg at forsendelsen er Under begrenset mengde, 20 poeng igjen - og hele operasjonen tok fire minutter! En ny kommando lar meg få sjåførens sjekkliste. Denne kommer opp og viser at det eneste jeg har forbrutt meg mot er at lasteenheten skulle vært rengjort før lasting. Skitt på, den var rein nok. Vi spikker ikke fliser.

Den kvinnelige befrakteren som hadde sett et uvær forsvinne ut døra for få minutter siden så måpende på solskinnsdagen som nå kom inn igjen. Hva har hendt?

Jeg forklarte om ADR programmet på datamaskinen, og at forsendelsen var under begrensa mengde og alt var greit. Om jeg kunne vise henne programmet?

Vel - for ikke å røpe intime detaljer som kan sette meg i en pinlig situasjon: Jeg tok den bærbare maskina med inn på bakrommet på terminalen. Det var bare en stol - hun måtte sitte på fange mitt - jeg demonstrerte programmet - det tok litt lenger tid nå….

Likevel - jeg var fornøyd. Mange takk til Jostein Fauskanger i Bergen. Du er en luring. Nå forstår jeg hva du mente når du kalte dette et sjekkeprogram for ADR!!!
 
 


Kjære leser/redaktør.


Bruk gjerne historia på papir i kommersiell hensikt, men kontakt meg først for avtale. Jeg har tidligere solgt historier og artikler til Lindesnes Avis, Transportmagasinet, Klassekampen, Fædrelandsvennen , Moss Dagblad, Sogn Dagblad og Trondhjemsavisa.


Vil du lese flere Historier fra Motorveien?
Hilsen Geir