HJEM TIL JUL?

 
 
 
av Geir Sundet
 
  Det er ingen selvfølge å feire jula sammen med familien for en trailersjåfør, og den siste turen før jul er alltid spesiell.
 
  Et år fikk jeg Nord-Norge tur med flyttelass siste uka før jul. Hadde kjettingene på og av 18 ganger, og var ikke i seng før tre ei eineste natt. Falken måtte vinsje meg opp til losseplassen i Mo i Rana, på null-føre med to-aksla semitrailer. Mens vannet rant oppå isen nord for Trofoss i Nordland, måtte jeg under trekkvogna for å legge på innerhjulskjetting, klokka halv tre på morgenen. Jeg stod fast med to tettlenka kjettinger midt på E-6, men jeg skulle hjem til jul.

Og hjem til jul kom jeg, og det har jeg klart hvert år. Men jaggu har det holdt hardt noen ganger.

Året etter Nord-Norge turen var det foreløpig verste. Da hadde jeg to leveringer i Sveits, og en i Lichtenstein. Skikkelig bra lass, og etter måten god tid. Gikk ut på søndag, og hadde julaften på lørdag. Av alle uheldige ting i verden blei jeg påkjørt av en tysker som hadde sovna på motorveien like nord for Karlsruhe. Han suste inn i rompa mi i 120 kilometer i timen, og kan takke min nedbygde kapellsemi for at han i det heile tatt våkna igjen. Bilen og hengeren hans lå strødd utover motorveien i flere deler. Heile lastebilhytta var revet av og lå i venstre kjørebane, mens chassis lå i høyre. Radiatoren var smørt utover restene av motoren. Hengeren hadde snurra, og pekte nordover. Hadde han truffet ei skaptralle ville ikke jeg satsa penger på han. Skadene på bilen min blei små, men alle lysa bak blei feid vekk. Jeg fikk en kink i nakken, og blei sittende halve natt til tirsdag i politiforhør. Det tok over et døgn å få gjort en provisorisk reparasjon av lysa.
Grensefortollinga i Basel tok lang tid, og jeg fikk lastekontroll for sikkerhets skyld. I Muttenz måtte jeg bestikke lasteformannen med en 6-pack øl for å losse et parti vedkløyvere fra Lillesand på overtid. Sveits har kjøreforbud for trailere fra 21 til 05. Torsdag morgen lossa jeg 250 kartonger med "ryggsekkdukker" utenfor Luzern. De hadde kommet til Norge med båt fra Korea. Klarte såvidt å bli tom i Lichtenstein torsdag kveld. Der leverte jeg 12 tonn stein fra Setesdal som brukes til gebiss.

Fredag kveld var jeg ferdig lasta med 24 tonn stålkonstruksjoner og litt stykkgods like syd for Stuttgart. Ferga går fra Fredrikshavn klokka ti julaften formiddag. Det er grovt regna tusen kilometer. Med hjemlengsel og medvind har jeg fire timer " til overs", til soving, spising, tanking og uforutsette ting. Dette ser bra ut.

De første milene opp til Fulda går greit, men i bakkene oppover mot Hasselberg står det. Trailere så langt øye kan se. De røde baklysa bukter seg som et perlekjede oppover den snøkledde åsen. Pent i en annen sammenheng. Et jævlig syn nå. Snøkaos i Tyskland er ti ganger verre enn snøkaos hjemme, og Kasselbakkene er berykta. Her har de kjettinger som minner mer om ståltråd enn om stållenker. Juletreet som lyste så pent for mitt indre øye blir svakere. Ingen biler i sydgående felt. Jeg har en Stie-bil foran. Sjåføren kommer løpende bak til meg, og vi har en kort diskusjon.
-"Kan det ha skjedd en ulykke oppe i bakken"?
Vi tar sjansen på et utbrudd. Jeg løfter boggien og presser maskina mi det jeg klarer med mine en og førti tonn for å holde bakhjulet hans. Vi tar venstresporet opp heile bakken, og jaggu går det. Det er ingen sperring foran, bare hvit snø og tyskere som har gitt opp. Polisen som normalt ville gitt oss flere hundre mark i bot for å bryte forbikjøringsforbudet, slår oppgitt ut med hendene og lar oss passere. Han veit like godt som oss at stopper han oss nå er bakken blokkert. I bakspeilet ser jeg en rad biler som blinker ut og følger etter oss. Det er bare snakk om sekunder før en av dem blir stående, og dermed blokkere heile veien, men det er ikke mitt problem, ikke nå lenger. Før vi er til topps er trafikkradioen inne med innstendig oppfordring til lastebilene om ikke å legge seg ut i venstre felt.

Lukten av jule-torsken er tydelig igjen for mine indre luktesanser. Det er fremdeles et par timer å gå på i tillegg til effektiv kjøretid, og nå har vi veien for oss sjøl ei stund.

Like etter passering Kassel blir jeg oppropt av en danske på walkien.
-" Din trailer er svart, nordmann. Dine baklys virker ikke".
-" Helvetes tyskere og provisoriske reparasjoner".
Klokka er blitt to på natta. Jeg sjekker lyspærene og prøver sikringene. De er i orden. Testlampa. Hvor er testlampa ? Magesyra begynner å brenne. Prikkinga i nakken kommer. Hva faen skal jeg gjøre? Jeg finner ikke feilen. Det er over femti mil igjen. De eneste lysa som virker er katastrofelysa. Skal jeg gi opp? Så hører jeg en stemme for mitt indre øre:
-" Kjør hjem på katastrofelysa. Blir du stoppa så skal du videre. Si du er blitt pappa i natt, bløff purken, kvæl og drep, hva som helst, DU SKAL HJEM!
Forbi tankstasjonene slår jeg av katastrofelysa og legger inn første hakket på Telmabremsen, den elektriske ekstrabremsen. Bremselysa virker og ser ut som baklys på avstand. Det skulle lure B.A.G'en, den tyske motorveipolisen. Søvnen begynner å sige på. Det er jævlig anstrengende med blinkinga fra katastrofelyset på instrument-bordet heile tida. Jeg burde sladde det, men har ikke ork.

Klokka blir seks før jeg når Padborg, tysk-dansk grense. De siste timene har jeg sett barneøyne i hvert eneste motgående kjørelys. To par barneøyne.
-" Kommer du hjem til jul, pappa ?"

På grenseområdet må jeg inn til speditøren for å lage toll papirer. Bruker Kock Spedition. Det er ei ungjente på vakt. Hun sitter å kjemmer håret når jeg kommer. Jeg skal bare ha to T-papirer, og legger to papirbunker på disken.
-" Du får sortere dine papirer, Nordmann. Jeg har annet å gjøre".
Hun ser såvidt opp fra sminkespeilet.
Jeg prøver å ikke bli forbanna, men finner ikke utførselsdeklarasjonen på det ene partiet. Henda skjelver, og svetten begynner å renne. Det er 34 mil igjen og under fire timer til ferja går, med eller uten meg.
-" Du, vær så snill. Du er mer vant med papirer enn meg. Kan ikke du se gjennom dem. Jeg har hatt ei skikkelig jævlig natt".
-" Det er ikke min feil at du har hatt en vond natt. Jeg er lei av å være barnepige for I Nordmenn. Finn dine papirer selv."
Hun driver på med neglene.
Adrenalinet skjøyt plutselig til hodet så alt blei helt hvitt. Jeg husker jeg slo neven i disken så pyntedokka hoppa over en meter bakover og mista både sminka og den verdensvante maska.
Schenker spedition gjorde papirene på sju minutter, uten utførselsdeklarasjon.
Nå var det akkurat tida og veien til Fredrikshavn. Jeg fikk ingen kontakt med Stena Line på mobiltelefonen, og de gutta kan være skikkelig vanskelige når de setter den sida ut. Er du ikke på plass en time før avgang kan du miste plassen.
Jeg kommer selvfølgelig aldri til å innrømme at jeg hadde over 140 km i timen i bunnen av Ålborgtunnelen, det hadde jo vært vanvittig, men kvart på ti småsprang jeg i alle fall inn sirkeldøra til Stena Cargo og glemmer det aldri. Musikk fylte den juledekorerte ventehallen. En smilende speditør bekreftet ferjeplassen min.
-"Så klarer du hjem i år også, Nordmann. Og hjærtelig god jul".

Orda fra sørstatsgruppa Alabama i danske morgenradio fulgte meg ut døra og ombord i båten:


"So ride on daddy,
ride on home
and ride on eighteenwheeler,
ride on."

Se også GOD JUL!
 
 


Kjære leser/redaktør.


Bruk gjerne historia på papir i kommersiell hensikt, men kontakt meg først for avtale. Jeg har tidligere solgt historier og artikler til Lindesnes Avis, Transportmagasinet, Klassekampen, Fædrelandsvennen , Moss Dagblad, Sogn Dagblad og Trondhjemsavisa.


Vil du lese flere Historier fra Motorveien?
Hilsen Geir