Utdrag fra artikkelen "Marx' lære"




Den filosofiske materialisme.

Helt fra 1844 og 1845, da hans oppfatning tok form, var Marx
materialist, spesielt tilhenger av Ludwig Feuerbach, hvis svake sider han
også seinere utelukkende så deri at hans materialisme ikke var tilstrekkelig
konsekvent og allsidig. Marx så Feuerbachs verdenshistoriske, "epoke-
gjørende" betydning nettopp i hans fullstendige brudd med Hegels idealisme
og i forkynnelsen av materialismen, som allerede "i det 18. århundre,
især i Frankrike, ikke bare var en kamp mot de bestående politiske institu-
sjoner, mot . . . religion og teologi, men like mye . . . mot all
metafysikk" (i betydningen "tåket spekulasjon" i motsetning til "nøktern
filosofi") ("Die hellige Familie" (Den hellige familie) i "Literarischer
Nachlass").

"For Hegel," skrev Marx, "er tenkningsprosessen, som han til og
med under navnet ide gjør til et selvstendig subjekt, demiurgen (ska-
peren) av det virkelige . . . Hos meg derimot er det ideelle ikke noe


LENIN: Marx' lære s. 2

annet enn den materielle verden gjenspeilt i menneskenes bevhissthet,
tankeformer". ("Kapitalen", bd. I. etterskrift til 2. opplag.)

I fullt samsvar med denne Marx. materialistiske filosofi skrev Friedrich
Engels i sin framstilling av denne filosofien i "Anti-Duhring" (Marx
hadde lest denne boka i manuskript):

"Verdens enhet består ikke i dens eksistens . . . Verdens virkelige
enhet består i dens materialitet, og denne er bevist . . . gjennom
filosofiens og naturvitenskapens lange og vanskelige utvikling." . . .
"Bevegelsen er materiens eksistensform. Aldri har det noen steder
eksistert eller kan det eksistere materie uten bevegelse . . " Materie
uten bevegelse er like utenkelig som bevegelse uten materie . . . Spør
vi så . . . hva tenkning og bevissthet er og hvor de stammer fra,
så finner vi at de er produkter av den menneske1ige hjerne og at men-
nesket selv er et produkt av naturen, som har utviklet seg i og sammen
med sin omgivelse. Det følger da av seg selv at produktene av den
menneskelige hjerne, som jo til sjuende og sist også er naturprodukter,
ikke står i motsetning til den øvrige natursammenheng, men er i
samsvar med den." "Hegel var idealist, dvs. for ham var tankene i
hans hode ikke mer eller mindre abstrakte kopier ("Abbilder"; av og
til snakker Engels om "Abklatsch" (avtrykk)) av de virkelige ting
og prosesser, men omvendt: for ham var tingene og deres utvikling
bare de virkeliggjorte avbilder av en "idé" som allerede før verden var
til, eksisterte et eller annet sted."

I sitt skrift "Ludwig Feuerbach", der Engels redegjør for sitt og
Marx" syn på Feuerbachs filosofi og som han først lot trykke etter at
han på nytt hadde lest igjennom det gamle manuskriptet om Hegel,
Feuerbach og den materialistiske historieoppfatningen som han og Marx
hadde utarbeidet i 1844--45, skriver Engels:

"Det store grunnleggende spørsmål i all filosofi, og særlig i den
nyere, er spørsmålet om forholdet mellom tenkning og tilvære, . . .
mellom ånd og natur . . . Hva er det opprinnelige: ånden eller naturen?
. . . Alt etter som svaret på dette spørsmålet gikk i den ene eller den
andre retning, delte filosofene seg i to store leirer. De som hevdet
åndens opprinnelighet like overfor naturen, som altså til sjuende og
sist var av den oppfatning at verden på en eller annen måte er blitt
skapt . . . dannet idealismens leir. De andre, som anser naturen som
det opprinnelige, hører til de forskjellige skoler av materialismen."

All annen bruk av begrepene idealisme og materialisme (i filosofisk
forstand) skaper bare forvirring. Marx forkastet bestemt ikke bare ideal-
ismen, som på den ene eller andre måte alltid er knyttet sammen med
religionen, men også det særlig i våre dager utbredte standpunkt som Hume
og Kant inntok, nemlig agnostisismen, positivismen, kritisismen i ulike
former. Den slags filosofi var for ham en "reaksjonær" innrømmelse til


LENIN: Marx' lære s. 3

idealismen og i beste fall en "forlegen måte å akseptere materialismen
i smug og å fornekte den overfor verden." Se i denne forbindelse foruten
de allerede nevnte skrifter av Engels og Marx også Marx' brev av 12.
desember 1868 tll Engels; her viser Marx til en ytring av den berømte
naturforskeren T. Huxley, som hadde opptrådt mer "materialistisk" enn
vanlig og innrømmet: "Så lenge vi virkelig iakttar og tenker, kan vi
aldri komme ut av materialismen"; samtidig bebreider Marx ham at han
har åpnet en ny "bakdør" for agnostisismen, humeismen. Især må Marx.
syn på forholdet mellom frihet og nødvendighet framheves:
"Blind er nødvendigheten bare når den ikke blir forstått." "Friheten" er
"innsikt i nødvendigheten". (Engels i "Anti-DUhring"). Det betyr:
Anerkjennelse av den objektive lovmessighet i naturen og den dialektiske
forvandling av nødvendigheten til frihet (på samme måte som for-
vandlingen av den uerkjente, men erkjennelige "Ding an sich" (tingen
i seg selv) til en "ting for oss", forvandlingen av "tingenes vesen"
til "fenomener"). Hovedfeilen ved den "gamle" materialismen, Feuer-
bachs innbefattet (enda mer gjelder dette for den "vulgære" materialismen
til Büchner, Vogt og Moleschoft), var etter Marx' og Engels' mening:
1) at denne materialisme var "overveiende mekanisk" og ikke tok hen-
syn til den nyeste utvikling i kjemien og biologien (i våre dager burde
en føye til: den elektriske teori om materien; 2) at den gamle material-
isme var uhistorisk, udialektisk (metafysisk i betydningen antidialektisk)
og at den ikke gjennomførte utviklingstanken konsekvent og allsidig;
3) at "menneskets vesen" ble oppfattet abstrakt og ikke som et "kom-
pleks" (samvirkende helhet) av de (konkret-historisk bestemte) "sam-
funnsmessige forhold", og at en derfor bare "fortolket" verden, mens det
gjelder å "forandre" den, dvs. at en ikke forsto betydningen av den
"revolusjonære, den praktiske virksomhet".


Dialektikken.

I Hegels dialektikk som den mest omfattende, mest innholdsrike og
dype utviklingslære, så Marx og Engels det største resultat av den klassiske
filosofi.
Enhver annen formulering av utviklingens, evolusjonens prinsipp betrak-
tet de som ensidig og innholdsfattig, som en forvrengning og forvansk-
ning av det virkelige forløp av utviklingen i natur og samfunn (som
ikke sjelden foregår i sprang, katastrofer, revolusjoner).
"Marx og jeg var vel så å si de eneste som hadde reddet den
bevisste dialektikken fra den tyske idealistiske filosofi over i den mate-
rialistiske oppfatningen av natur og historie" (fra idealismens sammen-
brudd, iberegnet hegelianismen). "Naturen er prøven på dialektikken,
og vi må si om den moderne naturvitenskap at den for denne prøven
har levert et overordentlig rikholdig materiale, som blir større for hver

LENIN: Marx' lære s. 4

dag (skrevet før oppdagelsen av radiumet, elektronene, elementenes
forvandling osv.!) og dermed har bevist at det i naturen til sjuende
og sist går dialektisk for seg og ikke metafysisk."
"Den store grunntanken," skriver Engels, "at verden ikke må opp-
fattes som et kompleks av ferdige ting, men som et kompleks av
prosesser, hvor de tilsynelatende stabile ting så vel som deres gjen-
spellinger i vårt hode, begrepene, gjennomgår en uavbrutt forandring,
oppståen og undergang . . . denne store grunntanken er, især siden
Hegel, i den grad gått inn i den alminnelige bevissthet at den i denne
allmenngyldige form neppe møter innvendinger lenger. Men å aner-
kjenne den i ord og å bruke den i virkeligheten i hvert enkelt tilfelle
og på hvert område som skal undersøkes, - det er to forskjellige ting."
"For den dialektiske filosofi er intet endelig, absolutt, hellig; den
påviser forgjengeligheten av alt og i alt; intet annet blir bestående
overfor den enn den uavbrutte prosess av oppståen og undergang, av
uopphørlig oppstigning fra det lavere til det høyere, og den dialektiske
filosofi er selv bare en gjenspeiling av denne prosess i den tenkende
hjerne."

Således er dialektikken ifølge Marx "vitenskapen om bevegelsens almin-
nelige lover, både i den ytre verden og i den menneskelige hjerne."
Denne revolusjonære siden ved Hegels filosofi har Marx overtatt og
utviklet videre. Den dialektiske materialisme "trenger ikke lenger noen
filosofi som står over de andre vitenskapene". Det som blir igjen av den
gamle filosofien, er "læren om tenkningen og dens lover - den formelle
logikk og dialektikken." Dialektikken etter Marx' og i samsvar med Hegels
oppfatning omfatter det som i dag kalles erkjennelsesteori, epistemologi,
som også må betrakte sitt emne historisk, idet den utforsker og generaliserer
erkjennelsens oppståen og utvikling, overgang fra ikke-viten til erkjen-
nelse.
I vår tid er ideen om utviklingen, evolusjonen, nesten i sin helhet
gått inn i den samfunnsmessige bevissthet, men ad andre veier, ikke
gjennom Hegels filosofi. Men i den formuleringen som Marx og Engels
har gitt den med Hegel som utgangspunkt, er denne ideen langt mer
omfattende, langt innholdsrikere enn den gjengse evolusjonsideen. En
utvikling som liksom gjentar de trinn den allerede før har passert, men
på en annen måte, på en høyere basis ("negasjon av negasjonen"), en
utvikling som ikke går i rett linje, men så å si i spiral; en utvikling
gjennom sprang, katastrofer, revolusjon; - "avbrytelser av den jevne
gangen"; forvandling av kvantitet til kvalitet; - indre utviklings-
impulser som utløses ved motsetningen, sammenstøtet mellom de ulike
krefter og tendenser som virker på et gitt eller innenfor grensene av
et gitt fenomen eller innen et gitt samfunn; - gjensidig avhengighet
og intim, uatskillelig sammenheng mellom alle sider av ethvert fenomen
(hvorunder historien bringer stadig nye sider fram), en sammenheng


LENIN: Marx' lære s. 5
som frambyr en enhetlig lovmessig verdensomfattende bevegelsesprosess, -
dette er noen trekk ved dialektikken, den utviklingslæren som bar et
langt dypere innhold enn den vanlige. (Se Marx. brev til Engels av 8.
januar 1868, der han håner Steins "klumpete trikotomier" (tredeling),
som det ville være tåpelig å forveksle med den materialistiske dialektikk.


Den materialistiske historieoppfatning.

Oppdagelsen av at den gamle materialismen var inkonsekvent, utilstrek-
kelig og ensidig, førte Marx til den overbevisning at det var nødvendig
"å bringe vitenskapen om samfunnet . . . i samsvar med det materialistiske
grunnlaget og å rekonstruere den på dette grunnlag". Da materialismen
i det hele tatt forklarer bevisstheten ut fra tilværet og ikke omvendt,
krever materialismen når den blir anvendt på menneskehetens samfunns-
messige liv, at den samfunnsmessige bevissthet forklares ut fra det sam-
funnsmessige liv.
"Teknolgien," sier Marx - ("Kapitalen", bd. I.) "avslører men-
neskets aktive forhold til naturen, den umiddelbare produksjonsprosess
av dets liv, og dermed også til dets samfunnsmessige livsforhold og de
åndelige forestillinger som oppstår av dem."
En uttømmende formulering av materialismens grunnsetninger anvendt
på menneske-samfunnet og dets historie har Marx gitt i forordet til sin
bok "Kritikk av den politiske økonomi" med følgende ord:
"I den samfunnsmessige produksjon av sitt liv inngår menneskene
bestemte, nødvendige, av deres vilje uavhengige forhold, produksjons-
forhold som svarer til et bestemt utviklingstrinn av deres materielle
produktivkrefter. Disse produksjonsforhold i sin helhet danner sam-
funnets økonomiske struktur, den reale basis, som en juridisk og politisk
overbygning reiser seg på og som bestemte samfunnsmessige bevisst-
hetsformer svarer til. Det materielle livs produksjonsmåte er forutset-
ningen for den sosiale, politiske og' åndelige livsprosess i det hele tatt.
Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilvære, men
omvendt : deres samfunnsmessige tilvære bestemmer deres bevissthet. På
et visst trinn i sin utvikling kommer de materielle produktivkrefter
i samfunnet i motsetning til de bestående produksjonsforhold eller -
noe som bare er et juridisk uttrykk for dette - til de eiendomsforhold
som de hittil har beveget seg innenfor. Fra å være utviklingsformer
for produktivkreftene slår de om til å bli lenker for dem. Da inntrer
en epoke av sosial revolusjon. Sammen med forandringen av det økon-
nomiske grunnlaget velter hele den veldige overbygningen langsommere
eller hurtigere. Når en betrakter slike omveltninger, må en alltid skjelne
mellom den materielle omveltningen i de økonomiske produksjonsvilkår,
som kan fastslås med naturvitenskapelig nøyaktighet, og de juridiske,
religiøse, kunstneriske eller filosofiske, kort sagt ideologiske former

LENIN: Marx' lære s. 6

som menneskene blir seg denne konflikt bevisst i og utkjemper den i.
Like så lite som en bedømmer et menneske etter det det mener om seg
selv, kan en bedømme en slik omveltningsepoke ut fra dens egen
bevissthet, men en må tvert om forklare denne bevissthet ut fra mot-
setningene i det materielle liv, ut fra den konflikten som er til stede
mellom de samfunnsmessige produktivkrefter og produksjonsforhold . . .
I store trekk kan en betegne de asiatiske, antikke, feudale og moderne
borgerlige produksjonsmester som progressive epoker i den økonomiske
samfunnsformasjonen". (Se Marx' korte formulering i hans brev til
Engels av 7. juli 1866: "Vår teori om at produksjonsmidlene bestem-
mer arbeidsorganisasjonen").
Oppdagelsen av den materialistiske historieoppfatning eller rettere
sagt: den konsekvente videreføring av materialismen, dens utvidelse til
samfunnsforeteelsenes område, har fjernet to hovedmangler ved de tid-
ligere historieteorier. For det første gjorde disse i beste fall bare de ideelle
rnotivene for menneskenes historiske virksomhet til gjenstand for sin
betraktning uten å undersøke hva det var som framkalte disse motivene,
uten å forstå den objektive lovmessigheten i utviklingen av samfunns-
forholdenes system, uten å se røttene til disse forhold i utviklingsgraden
av den materielle produksjon. For det annet hadde de tidligere teorier
unntatt å ta hensyn til nettopp folkemassenes handlinger, mens den
historiske materialisme for første gang gjorde det mulig med natur-
historisk eksakthet å utforske massenes samfunnsmessige levevilkår og
forandringen i disse vilkårene. "Sosiologien" og historieskrivningen før
Marx hadde i beste fall skaffet til veie en haug fragmentarisk sammen-
raskede, ubearbeidede kjensgjerninger og en framstilling av enkelte sider
ved den historiske prosessen. Marxismen viste veien til en altomfattende
og allsidig utforsking av de økonomiske samfunnsformasjoners tilblivelseses,
utviklings- og forfallsprosess, idet den undersøkte helheten av alle mot-
stridende tendenser, påviste at årsaken til disse tendenser var de forskjel-
lige samfunnsklassers eksakt bestemmelige leve- og produksjonsvilkår,
idet den skjaltet ut subjektivismen og vilkårligheten ved utvalget eller
fortolkningen av de enkelte "framherskende" ideer og påviste at røttene
til alle ideer uten unntak og til alle de forskjellige tendenser er å finne
i de materielle produktivkrefters tilstand. Menneskene skaper selv sin
historie; men hva det er som bestemmer menneskenes og især massenes
motiver, hva det er som framkaller konfliktene mellom de motstridende
ideer og bestrebelser, hva helheten av disse sammenstøt i alle menneskelige
samfunn utgjør, hva som er det materielle livs objektive produksjonsvilkår, ,
de som danner grunnlaget for hele menneskenes historiske virksomhet, hva
som er utviklings1oven for disse vilkår, - alt dette gjorde Marx opp-
merksom på og viste veien til en vitenskapelig utforskning av historien
som en enhetlig, en i hele sin veldige mangfoldighet og motsetnings-
rikdom lovmessig prosess.




Innholdet i denne artikkelen er i samsvar med den russiske utgaven av "Marx, Engels, marxisme" fra 1946.


Artikkelen finnes i boka Marx Engels Marxisme. Oktober forlag 1977

Tilbake til
Faglig hjørnet
Tilbake til Sundets TruckStop