Om Praksis OM FORHOLDET MELLOM KUNNSKAP OG
|
|||
---|---|---|---|
![]() |
|||
Mai 1963. | |||
|
|||
Materialismen før Marx undersøkte kunnskapsproblemet uten å ta omsyn til at menneskene lever sammen i samfunn, og uten å ta omsyn til hvordan menneskeheten har utvikla seg historisk. Derfor var den ute av stand til å forstå at kunnskap er avhengig av samfunnsmessig praksis, det vil si at kunnskap er avhengig av produksjonen og klassekampen. For å klargjøre den dialektisk-materialistiske erkjennelsesbevegelsen som oppstår på grunnlag av den praksisen som forandrer virkeligheten - for å klargjøre hvordan erkjennelsesbevegelsen gradvis går djupere - skal vi gi noen flere konkrete eksempler. Når det gjelder kunnskap om det kapitalistiske samfunnet, var proletariatet bare i det sansende stadiet av erkjennelsen i den første perioden av praksisen sin, perioden med maskinknusing og spontan kamp. Proletariatet kjente bare noen av sidene og den ytre sammenhengen mellom kapitalismen slik den tedde seg. Da var proletariatet fortsatt en "klasse i seg sjøl". Men da det nådde fram til den andre perioden av praksisen sin, perioden med bevisste og organiserte økonomiske og politiske kamper, blei proletariatet i stand til å forstå det vesentlige ved det kapitalistiske samfunnet, utbyttingsforholda mellom samfunnsklassene og si egen historiske oppgave. Proletariatet kunne forstå dette fordi det hadde sin egen praksis, og erfaring fra langvarig kamp. Det var Marx og Engels som oppsummerte vitenskapelig denne erfaringa i all sin bredde, og skapte den marxistiske teorien som tjente til å skolere proletariatet. Det var da proletariatet blei en "klasse for seg sjøl". På samme måte var det med det kinesiske folkets kunnskap om imperialismen. Det første stadiet var prega av overflatisk, sansemessig kunnskap. Dette viste seg i kampene som var retta vilkårlig mot alle utlendinger, som Bevegelsen for det himmelske Taiping-kongedømmet, Yi Ho Tuan-bevegelsen og så videre. Det var først i det andre stadiet at det kinesiske folket nådde fram til rasjonell kunnskap, forsto imperialismens indre og ytre motsigelser, og den vesentlige sannheten at imperialismen hadde slutta forbund med kompradorklassen og føydalklassen i Kina for å undertrykke og utbytte de store massene av det kinesiske folket. Denne kunnskapen oppsto i tida omkring 4. mai-bevegelsen i 1919. La oss så ta for oss krigen. Dersom de som leder en krig mangler krigserfaring, er det til å begynne med umulig for dem å forstå de djupere lovene som gjelder for å lede en bestemt krig (slik som jordbruksrevolusjonskrigen de siste ti åra). Den første tida kommer de bare til å få en god del kamperfaring og dessuten li mange nederlag. Men disse erfaringene (erfaringene fra slag de har vunnet og særlig fra slag de har tapt) setter dem i stand til å forstå den røde tråden gjennom hele krigen, nemlig lovene for den bestemte krigen, og til å forstå strategien og taktikken for den krigen. Da kan de lede krigen med sjøltillit. Dersom kommandoen blir gitt til en uerfaren person på et slikt tidspunkt, må han også li en del nederlag (samle erfaring) før han kan forstå de virkelige lovene for krigen. "Jeg er ikke sikker på om jeg kan klare det." Vi hører ofte dette når en kamerat nøler med å påta seg et oppdrag. Hvorfor er han usikker på seg sjøl? Fordi han ikke har noen systematisk forståelse av innholdet i oppdraget og hva det innebærer, eller fordi han har hatt lite eller ingen i kontakt med slikt arbeid. Derfor kjenner han ikke de lovene som styrer det. Når han har analysert inngående karakteren av oppdraget og hva det innebærer, kommer han til å være mer sikker på seg sjøl og være villig til å ta det på seg. Hvis han bruker litt tid på jobben og skaffer seg erfaringer, og hvis han er den typen som er villig til å sette seg inn i ting med åpent sinn, og ikke en som går løs på problemer subjektivt, ensidig og overflatisk, så kan han sjøl trekke slutninger om hvordan han skal i gjøre jobben og utføre oppdraget med mye større mot. Det er bare de som er subjektive, ensidige og overflatiske når de går løs på problemer, som sjøltilfreds begynner å gi ordrer og direktiver i samme øyeblikk de kommer fram til et nytt sted. De vurderer ikke omstendighetene, ser ikke helheten (historia og situasjonen nå i sin helhet), og kommer ikke fram til det vesentlige (tingenes karakter og den indre sammenhengen mellom ulike ting). Slike folk er nødt til å gjøre tabber. Vi kan altså se at det første steget i erkjennelsesprosessen er å komme i kontakt med tingene i verden utafor oss sjøl. Dette hører til det sansende stadiet. Det andre steget er å sammenfatte opplysningene fra sanseerfaringa ved å ordne og bearbeide dem. Dette hører til stadiet med å danne begreper, bedømme og utlede. Det er bare når opplysningene fra sanseerfaringa er svært rikholdige (ikke består av bruddstykker) og svarer til virkeligheten (ikke er innbilte) at de kan være grunnlaget for å utforme riktige begreper og teorier. Her må to viktige poenger framheves. Det første er nevnt før, men vi må gjenta det her. Det er at rasjonell kunnskap er avhengig av sansemessig kunnskap. Den som trur at rasjonell kunnskap ikke trenger å bli avleda fra sansemessig kunnskap, er idealist. Fra filosofiens historie kjenner vi den "rasjonalistiske" skolen, som bare godtar fornuft og ikke erfaring, og som tror at bare fornuften er pålitelig, mens sanseerfaringa ikke er det. Feilen denne skolen gjør, er at den snur tingene på hodet. Det rasjonelle er pålitelig nettopp fordi det springer ut av sanseoppfatninger. Ellers ville det være som vann uten kilde, som et tre uten røtter, noe subjektivt, noe en har funnet på sjøl og noe upålitelig. Når det gjelder rekkefølgen i erkjennelsesprosessen, kommer sanseerfaring først. Vi understreker betydninga av samfunnsmessig praksis i erkjennelsesprosessen nettopp fordi bare samfunnsmessig praksis kan gi opphav til menneskelig kunnskap. Og bare det kan føre til at et menneske begynner å skaffe seg sanseerfaringer fra den objektive verden. Den som lukker øynene, tetter igjen ørene, og stenger seg sjøl helt ute fra den objektive verden, kan aldri få kunnskap. Kunnskap begynner med erfaring - dette er materialismen i kunnskapsteorien. Det andre poenget er at kunnskap må utdjupes, at det sansemessige kunnskapsstadiet må utvikles til det rasjonelle stadiet - dette er dialektikken i kunnskapsteorien.(5) Å tru at kunnskap kan stoppe på det lavere, sansemessige stadiet, og at bare sansemessig kunnskap er pålitelig mens rasjonell kunnskap ikke er det, ville være å gjenta den historiske feilen til "empirismen". Feilen med denne teorien er at den ikke forstår at opplysningene fra sanseerfaringa bare er ensidig og overflatisk, sjøl om de gjenspeiler visse kjensgjerninger i den objektive verden (her snakker jeg ikke om idealistisk empirisme, som begrenser erfaringene til såkalt sjølgransking). Den forstår ikke at de gjenspeiler tingene ufullstendig og ikke det vesentlige ved dem. For å gjenspeile en ting fullstendig og som helhet, for å gjenspeile det vesentlige ved tingen, for å gjenspeile de indre lovene i den, er det nødvendig å bearbeide de rike opplysningene fra sanseerfaringa gjennom tankearbeid, skille det uvesentlige fra det vesentlige, fjerne det usanne og ta vare på det sanne, gå fra det ene til det andre og fra utsida til innsida for å utforme et system av begreper og teorier - det er nødvendig å gjøre et sprang fra sansemessig til rasjonell kunnskap. Slik bearbeidd kunnskap er ikke tommere eller mer upålitelig. Tvert imot, det som er bearbeidd vitenskapelig i erkjennelsesprosessen på grunnlag av praksis, gjenspeiler, som Lenin sa, den objektive virkeligheten djupere, sannere og mer fullstendig. Det er nettopp dette vulgære "praktikere" ikke forstår. De setter erfaring høyt, men forakter teori. Derfor kan de ikke ha oversikt over en hel objektiv prosess. De mangler klar styring og langsiktige perspektiver, og blir sjølgode av tilfeldig framgang og glimt av sannheten. Hvis slike folk leder en revolusjon, kommer de til å føre den inn i ei blindgate. Rasjonell kunnskap avhenger av sansemessig kunnskap, og sansemessig kunnskap må utvikles til rasjonell kunnskap - dette er den dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien. I filosofien forstår verken "rasjonalismen" eller "empirismen" den historiske eller dialektiske karakteren til kunnskapen. Sjøl om hver av disse skolene inneholder ei side av sannheten (her snakker jeg om materialistisk, ikke idealistisk rasjonalisme og empirisme), tar begge feil når det gjelder kunnskapsteorien som helhet. Den dialektisk-materialistiske kunnskapsbevegelsen fra det sansemessige til det rasjonelle gjelder både for en mindre erkjennelsesprosess (for eksempel kunnskap om en enkelt ting eller oppgave) og for en større erkjennelsesprosess (for eksempel kunnskap om et helt samfunn eller en revolusjon). Men kunnskapsbevegelsen slutter ikke med det. Dersom den dialektiskmaterialistiske kunnskapsbevegelsen skulle stoppe ved rasjonell kunnskap, ville bare halve problemet være løst. Og det ville bare være den minst viktige halvparten sett fra den marxistiske filosofiens synspunkt. Den marxistiske filosofien hevder at det viktigste problemet ikke ligger i å forstå lovene for den objektive verden slik at en blir i stand til å forklare den, men i å bruke kunnskapene om disse lovene aktivt for å forandre verden. Fra et marxistisk synspunkt er teorien viktig, og dette er uttrykt fullt ut i Lenins ord: "Uten revolusjonær teori kan det ikke bli noen revolusjonær bevegelse"6. Men marxismen understreker hvor viktig teorien er nettopp fordi, og bare fordi, teorien kan rettleie handling. Hvis vi har en riktig teori, men bare prater om den, legger den på hylla, og ikke omsetter den i praksis, får teorien ingen betydning, uansett hvor god den er. Kunnskap begynner med praksis. Når en har skaffa seg teoretiske kunnskaper gjennom praksis, må en vende tilbake til praksis. Kunnskapens aktive rolle kommer ikke bare til uttrykk i det aktive spranget fra sansemessig til rasjonell kunnskap, men - og dette er enda viktigere - den må komme til uttrykk i spranget fra rasjonell kunnskap til revolusjonær praksis. Kunnskapene om verdens lover må tilbakeføres til praksisen for å forandre verden. De må brukes på ny i praksisen i produksjonen, den revolusjonære klassekampen og den revolusjonære nasjonale kampen og i praksisen i vitenskapelige eksperimenter. Dette er prosessen med å prøve å utvikle teorien, fortsettelsen av hele erkjennelsesprosessen. Problemet om teorien svarer til den objektive virkeligheten er ikke, og kan ikke bli, løst fullt ut i kunnskapsbevegelsen fra det sansemessige til det rasjonelle, som er nevnt ovafor. Den eneste måten å løse dette problemet fullstendig på, er å føre rasjonell kunnskap tilbake til samfunnsmessig praksis, omsette teorien i praksis, og se om den kan føre til de måla en har satt seg. Mange naturvitenskapelige teorier blir holdt for å være sanne ikke bare fordi de blei sett på som sanne da naturvitenskapsmennene utforma dem, men fordi de er blitt stadfesta i vitenskapelig praksis seinere. På samme vis blir ikke marxismen-leninismen holdt for å være sann bare fordi den blei sett på som sann da den blei vitenskapelig utforma av Marx, Engels, Lenin og Stalin, men fordi den er blitt stadfesta i seinere praksis med revolusjonær klassekamp og revolusjonær nasjonal kamp. Den dialektiske materialismen er allmenngyldig fordi ingen kan slippe unna det området den gjelder for når de driver praksis. Den menneskelige kunnskapshistoria viser oss at sannhetsinnholdet i mange teorier er ufullstendig, og at dette blir retta på ved å prøve dem i praksis. Mange teorier er feilaktige, og det er ved å prøve dem i praksis at feilene blir retta. Dette er grunnen til at praksis er kriteriet på sannhet, og at "livet og praksis må være det første og grunnleggende standpunktet i kunnskapsteorien"? Stalin har uttrykt dette godt: "Teorien blir formålsløs om den ikke knyttes sammen med revolusjonær praksis, akkurat som praksis famler i blinde hvis den ikke blir opplyst av revolusjonær teori på vegen."(8) Er kunnskapsbevegelsen avslutta når vi kommer så langt? Svaret vårt er: Både ja og nei. Når mennesker i et samfunn kaster seg inn i praksis for å forandre en bestemt objektiv prosess (enten det er i naturen eller samfunnet) på et bestemt stadium i utviklinga, fører gjenspeilinga av den objektive prosessen i bevisstheten deres, og deres egen subjektive virksomhet, til at de kan heve kunnskapene sine fra det sansemessige til det rasjonelle. De kan utarbeide ideer, teorier, planer eller programmer som stort sett samsvarer med lovene for denne objektive prosessen. Så omsetter de disse ideene, teoriene, planene eller programmene i praksis i den samme objektive prosessen. Og hvis de kan nå måla de har satt seg, det vil si hvis de kan sette ut i livet de ideene, teoriene, planene eller programmene som de hadde utforma på forhånd, helt eller i grove trekk i den samme praktiske prosessen, så kan vi se på kunnskapsbevegelsen som avslutta for denne bestemte prosessen. I prosessen for å forandre naturen kan vi for eksempel se på fullføringa av en anleggsplan, stadfesting av en vitenskapelig hypotese, framstilling av et verktøy eller innhøsting av ei avling. I prosessen for å forandre samfunnet kan vi for eksem- pel se på seier for en streik, seier i en krig eller fullføring av en utdanningsplan. Vi kan se på alt dette som gjennomføring av mål en har satt seg. Men stort sett blir menneskenes opprinnelige ideer, teorier, planer eller programmer sjelden gjennomført uten endringer. Dette gjelder både i praksisen for å forandre naturen og for å forandre samfunnet. Dette skyldes at mennesker som er opptatt med å forandre virkeligheten, vanligvis er underkasta tallrike begrensninger. De blir ikke bare begrensa av de vitenskapelige og teknologiske vilkåra, men også av utviklinga av den objektive prosessen sjøl, og av i hvilken grad denne prosessen er kommet åpent til uttrykk (de ulike sidene og det vesentlige ved den objektive prosessen er ennå ikke blitt fullstendig klarlagt). I en slik situasjon blir vanligvis ideer, teorier, planer eller programmer endra delvis, og noen ganger til og med fullstendig, på grunn av at uforutsette omstendigheter blir oppdaga i løpet av praksisen. Det vil si, del hender at de opprinnelige ideene, teoriene, planene eller programmene ikke samsvarer med virkeligheten i sin helhet eller delvis, og er fullstendig eller delvis uriktige. I mange tilfeller må en mislykkes mange ganger før det lykkes å rette på feilaktig kunnskap og bringe kunnskapene i samsvar med lovene for den objektive prosessen, slik at det subjektive kan omformes til det objektive, eller med andre ord, før en kan få de resultatene i praksis som en har venta seg. Men når en er kommet så langt, uansett hvordan, kan en se på den menneskelige kunnskapsbevegelsen som avslutta når det gjelder en bestemt objektiv prosess på et bestemt utviklingsstadium. Men når det gjelder del at prosessen går framover og utvikler seg, så er ikke den menneskelige kunnskapsbevegelsen avslutta. Alle prosesser, enten de foregår i naturen eller samfunnet, går framover og utvikler seg som følge av de indre motsigelsene og kampene i prosessen, og den menneskelige kunnskapsbevegelsen må også gå framover og utvikle seg sammen med dem. Når det gjelder samfunnsmessige bevegelser, må ikke ekte revolusjonære ledere bare være flinke til å rette på ideene, teoriene, planene eller programmene sine når det blir oppdaga feil, som vi alt har sagt. Når en bestemt objektiv prosess har gått framover og gått over fra ett utviklingsstadium til et annet, må de også være flinke til å få seg sjøl og alle andre revolusjonære til å gå framover, og forandre sin egen subjektive kunnskap i samsvar med dette. Det vil si at de må sikre at forslaga om nye revolusjonære oppgaver og nye arbeidsprogrammer samsvarer med de nye endringene i situasjonen. I en revolusjonær periode forandrer situasjonen seg svært raskt. Dersom kunnskapene til de revolusjonære ikke holder tritt med endringene i situasjonen, er de ikke i stand til å lede revolusjonen fram til seier. Men ofte sakker tenkninga etter virkeligheten. Dette kommer av at menneskenes innsikt er begrensa av tallrike samfunnsmessige vilkår. Vi bekjemper stribukker i de revolusjonære rekkene som ikke greier å følge med i tenkninga si når den objektive situasjonen forandrer seg. Historisk har dette kommet til uttrykk som høyreopportunisme. Disse menneskene forstår ikke at kampen mellom motsetninger allerede har drevet den objektive prosessen framover, mens kunnskapene deres har stoppa på det gamle stadiet. Dette kjennetegner tenkninga til alle stribukker. Tenkninga deres er skilt fra samfunnsmessig praksis, og de kan ikke marsjere i spissen for å lede samfunnsvogna. De blir rett og slett hengende etter, klager over at den går for fort, og prøver å trekke den tilbake eller snu den i motsatt retning. Vi bekjemper også "venstre"-frasemakeri. "Venstre"-tenkninga hopper over et bestemt utviklingsstadium i den objektive prosessen. Noen ser på fantasiene sine som sannheter, mens andre strever for å virkeliggjøre et ideal i dag som bare kan virkeliggjøres i framtida. De har brutt banda til den praksisen flertallet av folket har i dag, og til dagens virkelighet. I handling framstår de som eventyrere. Idealisme og mekanisk materialisme, opportunisme og eventyrpolitikk er alt sammen kjennetegna av at det er ei kløft mellom det subjektive og det objektive, av at kunnskap er skilt fra praksis. Den marxistleninistiske kunnskapsteorien, som er kjennetegna av vitenskapelig samfunnsmessig praksis, må nødvendigvis kjempe besluttsomt mot disse feilaktige ideologiene. Marxistene innser at utviklinga av alle særegne prosesser er relativ innafor den absolutte og allmenne utviklingsprosessen til universet. Derfor er sannheten i menneskenes kunnskap om en bestemt prosess på et hvilket som helst utviklingstrinn, bare relativ innafor den endeløse strømmen av absolutt sannhet. Summen av utallige relative sannheter er absolutt sannhet.(9) Utviklinga av en objektiv prosess er full av motsigelser og kamper, og det er utviklinga av den menneskelige kunnskapsbevegelsen også. Alle de dialektiske bevegelsene i den objektive verden kan før eller seinere bli gjenspeilt i menneskelig kunnskap. I samfunnsmessig praksis er prosessen med framvekst, utvikling og undergang uendelig, og det er prosessen med framvekst, utvikling og undergang i den menneskelige kunnskapen også. Menneskenes praksis forandrer den objektive virkeligheten i samsvar med bestemte ideer, teorier, planer eller programmer og går stadig framover. Derfor blir kunnskapene deres om den objektive virkeligheten djupere og djupere. Bevegelsen av forandring i den objektive virkelighetens verden er endeløs, og det er menneskenes erkjennelse av sannhet gjennom praksis også. Marxismen-leninismen har på ingen måte uttømt sannheten, men den åpner ustanselig veger til kunnskap om sannheten gjennom praksis. Den slutninga vi har kommet fram til, er at det er konkret, historisk enhet mellom det subjektive og det objektive, mellom teori og praksis, mellom viten og handling, og vi bekjemper alle feilaktige ideologier som avviker fra den konkrete historia enten de står til " eller til høyre. I denne epoken av samfunnsutviklinga har historia lagt ansvaret for å forstå og forandre verden på riktig måte, på skuldrene til proletariatet og proletariatets parti. Denne prosessen, praksisen for å forandre verden, er en prosess som er fastlagt i samsvar med vitenskapelig kunnskap. Den er allerede framme ved et historisk øyeblikk i verden og i Kina, et stort øyeblikk uten sidestykke i menneskehetens historie. Det vil si det øyeblikket mørket blir drevet fullstendig ut fra verden og fra Kina, og verden blir forandra til en verden av lys som vi aldri har sett maken til. Kampen til proletariatet og det revolusjonære folket for å forandre verden omfatter disse oppgavene: Å forandre den objektive verden og samtidig forandre sin egen subjektive verden - å forandre erkjennelsesevna si og forandre forholdet mellom den subjektive og den objektive verden. Ei slik forandring har allerede skjedd på en del av kloden, nemlig i Sovjetunionen. Der driver folket denne forandringsprosessen framover. Folket i Kina og resten av verden er enten i ferd med å gå gjennom en slik prosess, eller så kommer de til å gjøre det. Og den objektive verden som skal forandres, omfatter også alle som er mot forandring. For at de skal bli forandra, må de gå gjennom et stadium med tvang før de kan gå inn i stadiet med frivillig, bevisst forandring. Når hele menneskeheten forandrer seg sjøl og verden frivillig og bevisst, har vi nådd fram til verdenskommunismens epoke. Oppdag sannheten gjennom praksis, og stadfest og utvikle sannheten gjennom videre praksis. Gå ut fra sansemessig kunnskap, og utvikle den aktivt til rasjonell kunnskap. Gå så ut fra rasjonell kunnskap, og rettlei aktivt den revolusjonære praksisen for å forandre både den subjektive og den objektive verden. Praksis, kunnskap, praksis igjen og kunnskap igjen. Dette gjentar seg sjøl i en endeløs syklus, og for hver syklus kommer innholdet av praksisen og kunnskapen opp på et høyere nivå. Det er hele den dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien, og det er den dialektisk-materialistiske teorien om enheten mellom viten og handling. |
|||
Artikkelen finnes i boka Mao Tse Tung: Skrifter i utvalg | |||
Tilbake til Faglig hjørnet Tilbake til Sundets TruckStop |
|||