OM PRAKSIS

 

OM FORHOLDET MELLOM KUNNSKAP OG
PRAKSIS, MELLOM VITEN OG HANDLING



Juli1937



Før var det ei rekke kamerater i partiet vårt som var dogmatikere. og som i lang tid for-
kasta erfaringene fra den kinesiske revolusjonen. De nekta for at det var sant at "marxis-
men ikke er et dogme, men ei rettleiing til handling", og overvelda folk med løsrevne ord
og uttrykk fra marxistiske verker. Det var også ei rekke kamerater som var empirister. I
Iang tid holdt de seg bare til sine egne ufullstendige erfaringer, og forsto ikke hvor viktig
teorien er for revolusjonær praksis. De så ikke på revolusjonen som en helhet. De arbeid-
de flittig, men i blinde. De feilaktige ideene hos disse to typene kamerater,. og særlig hos
dogmatikerne, førte til veldige tap for den kinesiske revolusjonen fra 1931 til 1934. Likevel
greide dogmatikerne, som ga seg ut for å være rnarxister, å forvirre svært mange kamera-
ter. "Om praksis" blei skrevet for å avsløre de subjektivistiske feilene i form av dogmatis
me og empirisrne i partiet, og særlig de dogmatiske feilene, ut fra den marxistiske kunn-
skapsteorien. Artikkelen blei kalt "Om praksis" fordi hovedvekta blei lagt på å avsløre den
dogmatiske forma for subjektivisme, som nedvurderer praksis. Kamerat Mao Tsetung la
fram ideene i dette arbeidet i ei forelesning på Den anti-japanske militære og politiske
høgskolen i Yenan.


Materialismen før Marx undersøkte kunnskapsproblemet uten å ta om-
syn til at menneskene lever sammen i samfunn, og uten å ta omsyn til
hvordan menneskeheten har utvikla seg historisk. Derfor var den ute av
stand til å forstå at kunnskap er avhengig av samfunnsmessig praksis,
det vil si at kunnskap er avhengig av produksjonen og klassekampen.
Marxistene ser framfor alt menneskenes virksomhet i produksjonen
som den mest grunnleggende praktiske virksomheten, den som er avgjø-
rende for all annen virksomhet. Menneskenes kunnskaper er først og
fremst avhengige av at de er virksomme i den materielle produksjonen.
Gjennom denne virksomheten begynner de litt etter litt å forstå naturen
slik den ter seg, de egenskapene naturen har og de lovene som styrer
den, og forholda mellom seg sjøl og naturen. Gjennom virksomheten i
produksjonen begynner menneskene også litt etter litt å forstå, i større
eller mindre grad, visse forhold som fins mellom menneskene. De kan
ikke skaffe seg noen av disse kunnskapene på annen måte enn ved virk-


OM PRAKSIS s.2

somhet i produksjonen. I et klasseløst samfunn gjør alle mennesker,
som samfunnsmedlemmer, en felles innsats sammen med de andre sam-
funnsmedlemmene. De går inn i bestemte produksjonsforhold sammen,
og er med i produksjonen for å dekke menneskenes materielle behov. I
alle klassesamfunn går medlemmene av de forskjellige samfunnsklasse-
ne også inn i bestemte produksjonsforhold på forskjellige måter og er
med i produksjonen for å dekke materielle behov. Dette er den viktigste
kilden som menneskelig kunnskap utvikler seg fra.
Menneskenes samfunnsmessige praksis er ikke innskrenka til virk-
somhet i produksjonen. Den tar mange andre former - klassekamp,
politisk liv, vitenskapelig og kunstnerisk virksomhet. Kort sagt, som
samfunnsmedlemmer er menneskene med på alle områder av det prak-
tiske livet i samfunnet. Dermed får menneskene i forskjellig grad kunn-
skap om de forskjellige forholda mellom mennesker, ikke bare gjennom
det materielle livet, men også gjennom det politiske og kulturelle livet
(begge deler er nært knytta til det materielle livet). Av disse andre for-
mene for samfunnsmessig praksis har særlig klassekampen i alle ulike
former djuptgripende innflytelse på utviklinga av menneskenes kunn-
skaper. I et klassesamfunn lever alle som medlemmer av en særskilt
klasse, og all slags tenkning, uten unntak, har klassestempel.
Marxistene hevder at virksomheten i produksjonen i menneskesam-
funnet utvikler seg steg for steg fra et lavere til et høyere nivå, og at
menneskenes kunnskaper om naturen og samfunnet derfor også utvikler
seg steg for steg fra et lavere til et høyere nivå. Det vil si fra det overfla-
tiske til det djupe, fra ensidig til mangesidig. I en svært lang periode i
historia har menneskene bare hatt mulighet til å forstå samfunnets his-
torie på en ensidig måte. Det skyldes for det første at herskerklassene
med sine fordommer alltid har forvrengt historia, og for det andre at
omfanget av produksjonen var så lite at det begrensa menneskenes hori-
sont. Det var først da det moderne proletariatet oppsto sammen med


MAO TSETUNG s.2

veldige produktivkrefter (storindustri) at mennesket blei i stand til å for-
stå samfunnsutviklinga på en omfattende og historisk måte, og omfor-
me denne kunnskapen til en vitenskap, den marxistiske vitenskapen.
Marxistene hevder at menneskenes samfunnsmessige praksis er det
eneste kriteriet på om kunnskapene deres om verden utafor dem sjøl er
sann. Det som skjer i virkeligheten, er at menneskenes kunnskaper først
blir stadfesta når de oppnår de resultatene de hadde venta seg i den sam-
funnsmessige praksisen (materiell produksjon, klassekamp eller viten-
skapelige eksperimenter). Hvis menneskene vil ha framgang i arbeidet
sitt, det vil si oppnå de resultatene de venter seg, må de sørge for at idee-
ne samsvarer med lovene for den objektive verden utafor dem sjøl. Hvis
ideene ikke samsvarer med virkeligheten, kommer de til å mislykkes i
praksis. Etter at de mislykkes, trekker de lærdommer av det og retter på
ideene, slik at ideene skal svare til lovene for verden utafor dem sjøl.
Slik kan de snu nederlag til framgang. Det er dette som er meninga med
uttrykkene "nederlag er mor til framgang" og "av skade blir en klok".
Den dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien setter praksis i første
rekke. Den hevder at menneskelig kunnskap ikke på noen måte kan skil-
les fra praksis. Den tilbakeviser alle de feilaktige teoriene som nekter for
at praksis er viktig eller skiller kunnskap fra praksis. Lenin sa: "Praksis
står over (teoretisk) kunnskap, for den kan rose seg av å være ikke bare
allmenngyldig, men også umiddelbart virkelig. " (1) Den marxistiske filo-
sofien, den dialektiske materialismen, har to framtredende kjennetegn.
Det ene er klassekarakteren: Den erklærer åpent at den dialektiske ma-
terialismen tjener proletariatet. Det andre er at den har praktisk karak-
ter. Den understreker at teorien avhenger av praksis, at teorien bygger
på praksis og i sin tur tjener praksis. Det er ikke subjektive følelser, men
objektive resultater i samfunnsmessig praksis, som avgjør om kunnskap
eller teorier er sanne. Bare samfunnsmessig praksis kan være kriteriet på
sannhet. Praksis som standpunkt er det første og grunnleggende stand-
punktet i den dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien.2
Men hvordan oppstår så den menneskelige kunnskapen fra praksis,
og hvordan tjener den praksis i neste omgang? Dette blir klart hvis vi ser
på kunnskapens utviklingsprosess.
I denne prosessen som praksis er, ser menneskene først bare hvordan
ting ter seg, de enkelte sidene og den ytre sammenhengen mellom tingene.
Ta for eksempel noen som kommer utafra til Yenan på studietur. De første
par dagene ser de hvordan byen ligger, og gatene og husa i byen. De mø-


OM PRAKSIS s.4

ter mye folk, går på mottakelser, kveldssammenkomster og massemø-
ter, hører forskjellig slags prat og leser forskjellige dokumenter. Alt det-
te er tingene slik de ter seg, de enkelte sidene ved dem og den ytre
sammenhengen mellom dem. Dette kalles det sansende stadiet av erkjen-
nelsen, nemlig stadiet med sanseoppfatninger og inntrykk. Det vil si at
disse forskjellige tingene i Yenan påvirker sanseorganene til medlemme-
ne av studiegruppa, framkaller sanseoppfatninger og fører til at det
oppstår mange inntrykk i hjernene deres sammen med ei grov skisse av
den ytre sammenhengen mellom disse inntrykka: Dette er det første sta-
diet i erkjennelsen. På dette stadiet kan menneskene ennå ikke danne be-
greper, som går djupere, eller trekke logiske slutninger.
Etter som den samfunnsmessige praksisen fortsetter, blir de tingene
som fører til menneskenes sanseoppfatninger og inntrykk gjentatt man-
ge ganger i løpet av praksisen. Så skjer det ei plutselig endring (sprang) i
hjernen i erkjennelsesprosessen, og det blir danna begreper. Begreper
gjenspeiler ikke lenger bare tingene slik de ter seg, de enkelte sidene
ved dem og den ytre sammenhengen mellom dem. De griper det vesentli-
ge, helheten og den indre sammenhengen mellom tingene. Det er ikke
bare et kvantitativt, men også et kvalitativt skille mellom begreper og
sanseoppfatninger. Når en går videre og bruker metoden med å bedøm-
me og utlede, kan en trekke logiske slutninger. Uttrykket "rynk panna
så kommer du på en krigslist" i San Kuo Yen Yi, eller i dagligtalen, "la
meg tenke over det", viser til at menneskene bruker begreper i hjernen
til å bedømme og utlede ting. Dette er det andre stadiet i erkjennelsen.
Når medlemmene av studiegruppa har samla forskjellige opplysninger
og dessuten har "tenkt over dem", er de i stand til å felle den dommen at
"kommunistpartiets politikk for den nasjonale enhetsfronten mot Ja-
pan er gjennomført, ærlig og oppriktig". Dersom de også har et opprik-
tig ønske om enhet for å berge nasjonen, kan de gå et steg videre fra
denne bedømmelsen og trekke denne slutninga: "Den nasjonale enhets-
fronten mot Japan kan vinne fram." Dette stadiet med å danne begre-
per, bedømme og utlede er det viktigste stadiet i hele prosessen med å få
kunnskap om en ting. Det er stadiet med rasjonell kunnskap. Kunnska-
pens virkelige oppgave er å gå fra sansing til tenkning, å nå fram til for-
ståelse av de indre motsigelsene i objektive ting steg for steg, å forstå
hvilke lover som gjelder for dem og den indre sammenhengen mellom en
prosess og en annen, det vil si å nå fram til logisk kunnskap. La oss gjen-
ta: Logisk kunnskap skiller seg fra sansemessig kunnskap ved at sanse-


MAO TSETUNG s.5

messig kunnskap holder seg til de enkelte sidene ved ting, hvordan de
ter seg og den ytre sammenhengen mellom dem. Men den logiske
kunnskapen tar et kjempesteg framover og når fram til helheten, det ve-
sentlige og den indre sammenhengen mellom ting og avdekker de indre
motsigelsene i verden omkring oss. Derfor er den logiske kunnskapen i
stand til å gripe tak i utviklinga av verden omkring oss som helhet, den
indre sammenhengen mellom alle sidene ved den.
Den dialektisk-materialistiske teorien om kunnskapens utviklingspro-
sess, som bygger på praksis og går fra overflata til djupet, blei ikke utar-
beidd av noen før marxismen oppsto. Den marxistiske materialismen
løste dette problemet riktig for første gang: Den har påvist både
materialistisk og dialektisk hvordan erkjennelsesbevegelsen stadig går
djupere. Ved denne bevegelsen går menneskene i samfunnet framover
fra sansemessig kunnskap til logisk kunnskap i en innfløkt praksis som
stadig gjentar seg i produksjon og klassekamp. Lenin sa: "Abstraksjon
av materien, av en naturlov, abstraksjonen av verdi osv., kort sagt alle
vitenskapelige (riktige, alvorlige, ikke meningsløse) abstraksjoner, gjen-
speiler naturen djupere, sannere og mer fullstendig. "(4) Marxismen-
leninismen hevder at hvert av de to stadiene i erkjennelsesprosessen har
sine egne kjennetegn. Kunnskap framtrer som sansemessig på det lavere
stadiet og logisk på det høyere stadiet, men begge er stadier i en helhetlig
erkjennelsesprosess. Det sansemessige og det rasjonelle er kvalitativt
forskjellig, men de er ikke skilt fra hverandre. De forener seg på praksi-
sens grunnlag. Praksis beviser at det som vi oppfatter med sansene ikke
kan bli forstått med en gang, og at bare det vi forstår kan bli oppfatta
djupere. Sansing løser bare problemet med hvordan ting ter seg. Bare
teori kan løse problemet om hva som er det vesentlige. Når en skal løse
disse to problemene, kan en ikke skille det minste fra praksis. Den
som vil få kjennskap til en ting, kan ikke gjøre det på noen annen måte
enn ved å komme i kontakt med den, det vil si å leve (praktisere) i omgi-
velsene til tingen. I det føydale samfunnet var det umulig å kjenne love-
ne for det kapitalistiske samfunnet på forhånd. For kapitalismen hadde
ikke oppstått ennå. Den praksisen som skulle til, mangla. Marxismen
kunne bare oppstå som produkt av det kapitalistiske samfunnet. I epo-
ken med frikonkurransekapitalisme kunne ikke Marx på forhånd ha
konkret kjennskap til visse lover som er særegne for den imperialistiske
epoken. For imperialismen, det siste stadiet i kapitalismen, hadde ikke
oppstått ennå, og den praksisen som skulle til, mangla. Først Lenin og


OM PRAKSIS s.6

Stalin kunne ta på seg denne oppgava. Når vi ser bort fra at de var geni-
ale, var årsaka til at Marx, Engels, Lenin og Stalin kunne utarbeide teo-
riene sine, i hovedsak at de sjøl var med i klassekampen og dreiv viten-
skapelige eksperimenter på si tid. Uten dette vilkåret kunne ikke noe ge-
ni ha lykkes. Uttrykket: "Den lærde veit alt om alt i hele verden uten å
gå utafor døra" var bare tomt snakk før i tida, da teknologien ikke var
utvikla. Dette uttrykket kan gjelde i vår tid med utvikla teknologi. Men
de som virkelig har personlig kunnskap, er alle de menneskene over hele
verden som driver praksis. Og det er først når de har fått " vite" noe
gjennom praksis, og når kunnskapen deres har nådd fram til "den lær-
de" gjennom det skrevne ord og tekniske hjelpemidler, at "den lærde"
indirekte kan "vite alt om alt i hele verden". Dersom du vil ha kjenn-
skap til en bestemt ting eller ei bestemt gruppe av ting direkte, må du væ-
re med sjøl i den praktiske kampen for å forandre virkeligheten, for å
forandre den tingen eller den gruppa av ting. Det er bare slik du kan
komme i kontakt med tingene slik de ter seg. Bare ved å være med
sjøl i den praktiske kampen for å forandre virkeligheten, kan du avdek-
ke det vesentlige ved den tingen eller gruppa av ting og forstå dem. Dette
er vegen til kunnskap. I virkeligheten går alle den vegen, sjøl om noen
som bevisst forvrenger sannheten, hevder det motsatte. Den latterligste
personen i verden er "allviteren" som snapper opp litt tilfeldig og over-
flatisk kunnskap, og utroper seg sjøl til "verdens fremste autoritet".
Dette viser bare at han har feilvurdert seg sjøl. Kunnskap er et spørsmål
om vitenskap, og ikke den minste uærlighet eller sjøltilfredshet er til-
latt. Det som trengs er avgjort det motsatte - ærlighet og beskjedenhet.
Hvis du vil ha kunnskap, må du være med i praksisen for å forandre vir-
keligheten. Hvis du vil vite hvordan ei pære smaker, må du forandre
pæra ved å spise den sjøl. Hvis du vil ha kjennskap til hvordan atomet er
oppbygd og hvilke egenskaper det har, må du gjøre fysiske og kjemiske
eksperimenter for å endre atomet. Hvis du vil ha kjennskap til teorien
og metodene for revolusjonen, må du være med i revolusjonen. All ekte
kunnskap springer ut fra direkte erfaring. Men ingen kan ha direkte er-
faring med alt. I virkeligheten kommer det meste av kunnskapene våre
fra indirekte erfaring, for eksempel all kunnskap fra tidligere tider og
fremmede land. For forfedrene våre og for utlendinger var - eller er -
slike kunnskaper et spørsmål om direkte erfaring. Disse kunnskapene er
pålitelige dersom kravet om "vitenskapelig abstraksjon"som Lenin
snakka om, blei - eller blir - oppfylt i den direkte erfaringa deres, og


MAO TSETUNG s.7

dersom den objektive virkeligheten er vitenskapelig gjenspeilt. Ellers er
de ikke pålitelige. Derfor består menneskenes kunnskaper bare av to de-
ler, den som kommer fra direkte erfaring og den som kommer fra indi-
rekte erfaring. Videre er det som er indirekte erfaring for meg, direkte
erfaring for andre. Sett under ett kan altså ikke kunnskap av noe slag
skilles fra direkte erfaring. All kunnskap springer ut av at menneskene
sanser den objektive verden utafor seg sjøl gjennom de fysiske sanseor-
ganene sine. Den som nekter for dette, den som nekter for at all kunn-
skap springer ut fra direkte erfaring, eller nekter for at en må være med
sjøl i den praksisen som forandrer virkeligheten, er ikke materialist. Det
er derfor "allviteren" er latterlig. Et gammelt kinesisk ordtak sier:
"Hvordan kan du fange tigerunger uten å gå inn i tigerens hule? "Dette
ordtaket gjelder for menneskenes praksis, og det gjelder også for kunn-
skapsteorien. Det kan ikke finnes kunnskap løsrevet fra praksis.
For å klargjøre den dialektisk-materialistiske erkjennelsesbevegelsen
som oppstår på grunnlag av den praksisen som forandrer virkeligheten
- for å klargjøre hvordan erkjennelsesbevegelsen gradvis går djupere
- skal vi gi noen flere konkrete eksempler.
Når det gjelder kunnskap om det kapitalistiske samfunnet, var prole-
tariatet bare i det sansende stadiet av erkjennelsen i den første perioden
av praksisen sin, perioden med maskinknusing og spontan kamp. Prole-
tariatet kjente bare noen av sidene og den ytre sammenhengen mellom
kapitalismen slik den tedde seg. Da var proletariatet fortsatt en "klasse i
seg sjøl". Men da det nådde fram til den andre perioden av praksisen
sin, perioden med bevisste og organiserte økonomiske og politiske kam-
per, blei proletariatet i stand til å forstå det vesentlige ved det kapitalistis-
ke samfunnet, utbyttingsforholda mellom samfunnsklassene og si egen
historiske oppgave. Proletariatet kunne forstå dette fordi det hadde sin
egen praksis, og erfaring fra langvarig kamp. Det var Marx og Engels
som oppsummerte vitenskapelig denne erfaringa i all sin bredde, og
skapte den marxistiske teorien som tjente til å skolere proletariatet. Det
var da proletariatet blei en " klasse for seg sjøl"".
på samme måte var det med det kinesiske folkets kunnskap om impe-
rialismen. Det første stadiet var prega av overflatisk, sansemessig
kunnskap. Dette viste seg i kampene som var retta vilkårlig mot alle ut-
lendinger, som Bevegelsen for det himmelske Taiping-kongedømmet, Yi
Ho Tuan-bevegelsen og så videre. Det var først i det andre stadiet at det
kinesiske folket nådde fram til rasjonell kunnskap, forsto imperialis-


OM PRAKSIS s.8

mens indre og ytre motsigelser, og den vesentlige sannheten at imperia-
lismen hadde slutta forbund med kompradorklassen og føydalklassen i
Kina for å undertrykke og utbytte de store massene av det kinesiske fol-
ket. Denne kunnskapen oppsto i tida omkring 4. mai-bevegelsen i 1919.
La oss så ta for oss krigen. Dersom de som leder en krig mangler
krigserfaring, er det til å begynne med umulig for dem å forstå de djupe-
re lovene som gjelder for å lede en bestemt krig (slik som jordbruksrevo-
lusjonskrigen de siste ti åra). Den første tida kommer de bare til å få en
god del kamperfaring og dessuten li mange nederlag. Men disse erfarin-
gene (erfaringene fra slag de har vunnet og særlig fra slag de har tapt)
setter dem i stand til å forstå den røde tråden gjennom hele krigen, nem-
lig lovene for den bestemte krigen, og til å forstå strategien og taktikken
for den krigen. Da kan de lede krigen med sjøltillit. Dersom komman-
doen blir gitt til en uerfaren person på et slikt tidspunkt, må han også li
en del nederlag (samle erfaring) før han kan forstå de virkelige lovene
for krigen.
"Jeg er ikke sikker på om jeg kan klare det."Vi hører ofte dette når
en kamerat nøler med å påta seg et oppdrag. Hvorfor er han usikker på
seg sjøl? Fordi han ikke har noen systematisk forståelse av innholdet i
oppdraget og hva det innebærer, eller fordi han har hatt lite eller ingen
i kontakt med slikt arbeid. Derfor kjenner han ikke de lovene som styrer
det. Når han har analysert inngående karakteren av oppdraget og hva
det innebærer, kommer han til å være mer sikker på seg sjøl og være vil-
lig til å ta det på seg. Hvis han bruker litt tid på jobben og skaffer seg er-
faringer, og hvis han er den typen som er villig til å sette seg inn i ting
med åpent sinn, og ikke en som går løs på problemer subjektivt, ensidig
og overflatisk, så kan han sjøl trekke slutninger om hvordan han skal
i gjøre jobben og utføre oppdraget med mye større mot. Det er bare de
som er subjektive, ensidige og overflatiske når de går løs på problemer,
som sjøltilfreds begynner å gi ordrer og direktiver i samme øyeblikk de
kommer fram til et nytt sted. De vurderer ikke omstendighetene, ser
ikke helheten (historia og situasjonen nå i sin helhet), og kommer ikke
fram til det vesentlige (tingenes karakter og den indre sammenhengen
mellom ulike ting). Slike folk er nødt til å gjøre tabber.
Vi kan altså se at det første steget i erkjennelsesprosessen er å komme
i kontakt med tingene i verden utafor oss sjøl. Dette hører til det sansen-
de stadiet. Det andre steget er å sammenfatte opplysningene fra sanse-
erfaringa ved å ordne og bearbeide dem. Dette hører til stadiet med å


MAO TSETUNG s.9

danne begreper, bedømme og utlede. Det er bare når opplysningene fra
sanseerfaringa er svært rikholdige (ikke består av bruddstykker) og sva-
rer til virkeligheten (ikke er innbilte) at de kan være grunnlaget for å ut-
forme riktige begreper og teorier.
Her må to viktige poenger framheves. Det første er nevnt før, men vi
må gjenta det her. Det er at rasjonell kunnskap er avhengig av sansemes-
sig kunnskap. Den som trur at rasjonell kunnskap ikke trenger å bli av-
leda fra sansemessig kunnskap, er idealist. Fra filosofiens historie kjen-
ner vi den "rasjonalistiske" skolen, som bare godtar fornuft og ikke er-
faring, og som tror at bare fornuften er pålitelig, mens sanseerfaringa
ikke er det. Feilen denne skolen gjør, er at den snur tingene på hodet.
Det rasjonelle er pålitelig nettopp fordi det springer ut av sanseoppfat-
ninger. Ellers ville det Yære som vann uten kilde, som et tre uten røtter,
noe subjektivt, noe en har funnet på sjøl og noe upålitelig. Når det gjel-
der rekkefølgen i erkjennelsesprosessen, kommer sanseerfaring først. Vi
understreker betydninga av samfunnsmessig praksis i erkjennelsespro-
sessen nettopp fordi bare samfunnsmessig praksis kan gi opphav til
menneskelig kunnskap. Og bare det kan føre til at et menneske begynner
å skaffe seg sanseerfaringer fra den objektive verden. Den som lukker
øynene, tetter igjen ørene, og stenger seg sjøl helt ute fra den objektive
verden, kan aldri få kunnskap. Kunnskap begynner med erfaring - det-
te er materialismen i kunnskapsteorien.
Det andre poenget er at kunnskap må utdjupes, at det sansemessige
kunnskapsstadiet må utvikles til det rasjonelle stadiet - dette er dialek-
tikken i kunnskapsteorien.(5) Å tru at kunnskap kan stoppe på det lavere,
sansemessige stadiet, og at bare sansemessig kunnskap er pålitelig mens
rasjonell kunnskap ikke er det, ville være å gjenta den historiske feilen
til "empirismen". Feilen med denne teorien er at den ikke forstår at opp-
lysningene fra sanseerfaringa bare er ensidig og overflatisk, sjøl om de
gjenspeiler visse kjensgjerninger i den objektive verden (her snakker jeg
ikke om idealistisk empirisme, som begrenser erfaringene til såkalt sjøl-
gransking). Den forstår ikke at de gjenspeiler tingene ufullstendig og ik-
ke det vesentlige ved dem. For å gjenspeile en ting fullstendig og som
helhet, for å gjenspeile det vesentlige ved tingen, for å gjenspeile de ind-
re lovene i den, er det nødvendig å bearbeide de rike opplysningene fra
sanseerfaringa gjennom tankearbeid, skille det uvesentlige fra det ve-
sentlige, fjerne det usanne og ta vare på det sanne, gå fra det ene til det
andre og fra utsida til innsida for å utforme et system av begreper og


OM PRAKSIS s.10

teorier - det er nødvendig å gjøre et sprang fra sansemessig til rasjonell
kunnskap. Slik bearbeidd kunnskap er ikke tommere eller mer upålite-
lig. Tvert imot, det som er bearbeidd vitenskapelig i erkjennelsesproses-
sen på grunnlag av praksis, gjenspeiler, som Lenin sa, den objektive vir-
keligheten djupere, sannere og mer fullstendig. Det er nettopp dette vul-
gære "praktikere" ikke forstår. De setter erfaring høyt, men forakter teo-
ri. Derfor kan de ikke ha oversikt over en hel objektiv prosess. De
mangler klar styring og langsiktige perspektiver, og blir sjølgode av til-
feldig framgang og glimt av sannheten. Hvis slike folk leder en revolu-
sjon, kommer de til å føre den inn i ei blindgate.
Rasjonell kunnskap avhenger av sansemessig kunnskap, og sansemes-
sig kunnskap må utvikles til rasjonell kunnskap - dette er den
dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien. I filosofien forstår verken
"rasjonalismen" eller "empirismen" den historiske eller dialektiske ka-
rakteren til kunnskapen. Sjøl om hver av disse skolene inneholder ei side
av sannheten (her snakker jeg om materialistisk, ikke idealistisk rasjo-
nalisme og empirisme), tar begge feil når det gjelder kunnskapsteorien
som helhet. Den dialektisk-materialistiske kunnskapsbevegelsen fra det
sansemessige til det rasjonelle gjelder både for en mindre erkjennelses-
prosess (for eksempel kunnskap om en enkelt ting eller oppgave) og for
en større erkjennelsesprosess (for eksempel kunnskap om et helt sam-
funn eller en revolusjon).
Men kunnskapsbevegelsen slutter ikke med det. Dersom den
dialektisk-materialistiske kunnskapsbevegelsen skulle stoppe ved rasjo-
nell kunnskap, ville bare halve problemet være løst. Og det ville bare
være den minst viktige halvparten sett fra den marxistiske filosofiens
synspunkt. Den marxistiske filosofien hevder at det viktigste problemet
ikke ligger i å forstå lovene for den objektive verden slik at en blir i
stand til å forklare den, men i å bruke kunnskapene om disse lovene ak-
tivt for å forandre verden. Fra et marxistisk synspunkt er teorien viktig,
og dette er uttrykt fullt ut i Lenins ord: "Uten revolusjonær teori kan
det ikke bli noen revolusjonær bevegelse"6. Men marxismen understre-
ker hvor viktig teorien er nettopp fordi, og bare fordi, teorien kan rett-
leie handling. Hvis vi har en riktig teori, men bare prater om den, legger
den på hylla, og ikke omsetter den i praksis, får teorien ingen betydning,
uansett hvor god den er. Kunnskap begynner med praksis. Når en har
skaffa seg teoretiske kunnskaper gjennom praksis, må en vende tilbake
til praksis. Kunnskapens aktive rolle kommer ikke bare til uttrykk i det


MAO TSETUNG s.11

aktive spranget fra sansemessig til rasjonell kunnskap, men - og dette
er enda viktigere - den må komme til uttrykk i spranget fra rasjonell
kunnskap til revolusjonær praksis. Kunnskapene om verdens lover må
tilbakeføres til praksisen for å forandre verden. De må brukes på ny i
praksisen i produksjonen, den revolusjonære klassekampen og den re-
volusjonære nasjonale kampen og i praksisen i vitenskapelige eksperi-
menter. Dette er prosessen med å prøve og utvikle teorien, fortsettelsen
av hele erkjennelsesprosessen. Problemet om teorien svarer til den ob-
jektive virkeligheten er ikke, og kan ikke bli, løst fullt ut i kunnskapsbe-
vegelsen fra det sansemessige til det rasjonelle, som er nevnt ovafor.
Den eneste måten å løse dette problemet fullstendig på, er å føre rasjo-
nell kunnskap tilbake til samfunnsmessig praksis, omsette teorien i
praksis, og se om den kan føre til de måla en har satt seg. Mange natur-
vitenskapelige teorier blir holdt for å være sanne ikke bare fordi de blei
sett på som sanne da naturvitenskapsmennene utforma dem, men fordi
de er blitt stadfesta i vitenskapelig praksis seinere. på samme vis blir
ikke marxismen-leninismen holdt for å være sann bare fordi den blei sett
på som sann da den blei vitenskapelig utforma av Marx, Engels, Lenin
og Stalin, men fordi den er blitt stadfesta i seinere praksis med revolu-
sjonær klassekamp og revolusjonær nasjonal kamp. Den dialektiske
materialismen er allmenngyldig fordi ingen kan slippe unna det området
den gjelder for når de driver praksis. Den menneskelige kunnskapshisto-
ria viser oss at sannhetsinnholdet i mange teorier er ufullstendig, og at
dette blir retta på ved å prøve dem i praksis. Mange teorier er feilaktige,
og det er ved å prøve dem i praksis at feilene blir retta. Dette er grunnen
til at praksis er kriteriet på sannhet, og at "livet og praksis må være det
første og grunnleggende standpunktet i kunnskapsteorien"? Stalin har
uttrykt dette godt: "Teorien blir formålsløs om den ikke knyttes sam-
men med revolusjonær praksis, akkurat som praksis famler i blinde hvis
den ikke blir opplyst av revolusjonær teori på vegen."(8)
Er kunnskapsbevegelsen avslutta når vi kommer så langt? Svaret vårt
er: Både ja og nei. Når mennesker i et samfunn kaster seg inn i praksis
for å forandre en bestemt objektiv prosess (enten det er i naturen eller
samfunnet) på et bestemt stadium i utviklinga, fører gjenspeilinga av
den objektive prosessen i bevisstheten deres, og deres egen subjektive
virksomhet, til at de kan heve kunnskapene sine fra det sansemessige til
det rasjonelle. De kan utarbeide ideer, teorier, planer eller programmer
som stort sett samsvarer med lovene for denne objektive prosessen. Så


OM PRAKSIS s.12

omsetter de disse ideene, teoriene, planene eller programmene i praksis i
den samme objektive prosessen. Og hvis de kan nå måla de har satt seg,
det vil si hvis de kan sette ut i livet de ideene, teoriene, planene eller pro-
grammene som de hadde utforma på forhånd, helt eller i grove trekk i
den samme praktiske prosessen, så kan vi se på kunnskapsbevegelsen
som avslutta for denne bestemte prosessen. I prosessen for å forandre
naturen kan vi for eksempel se på fullføringa av en anleggsplan, stadfes-
ting av en vitenskapelig hypotese, framstilling av et verktøy eller innhøs-
ting av ei avling. I prosessen for å forandre samfunnet kan vi for eksem-
pel se på seier for en streik, seier i en krig eller fullføring av en utdan-
ningsplan. Vi kan se på alt dette som gjennomføring av mål en har satt
seg. Men stort sett blir menneskenes opprinnelige ideer, teorier, planer
eller programmer sjelden gjennomført uten endringer. Dette gjelder bå-
de i praksisen for å forandre naturen og for å forandre samfunnet. Dette
skyldes at mennesker som er opptatt med å forandre virkeligheten, van-
ligvis er underkasta tallrike begrensninger. De blir ikke bare begrensa av
de vitenskapelige og teknologiske vilkåra, men også av utviklinga av den
objektive prosessen sjøl, og av i hvilken grad denne prosessen er kom-
met åpent til uttrykk (de ulike sidene og det vesentlige ved den objektive
prosessen er ennå ikke blitt fullstendig klarlagt). I en slik situasjon blir
vanligvis ideer, teorier, planer eller programmer endra delvis, og noen
ganger til og med fullstendig, på grunn av at uforutsette omstendigheter
blir oppdaga i løpet av praksisen. Det vil si, del hender at de opprinneli-
ge ideene, teoriene, planene eller programmene ikke samsvarer med vir-
keligheten i sin helhet eller delvis, og er fullstendig eller delvis uriktige. I
mange tilfeller må en mislykkes mange ganger før det lykkes å rette på
feilaktig kunnskap og bringe kunnskapene i samsvar med lovene for den
objektive prosessen, slik at det subjektive kan omformes til det objekti-
ve, eller med andre ord, før en kan få de resultatene i praksis som en har
venta seg. Men når en er kommet så langt, uansett hvordan, kan en se på
den menneskelige kunnskapsbevegelsen som avslutta når det gjelder en
bestemt objektiv prosess på et bestemt utviklingsstadium.
Men når det gjelder del at prosessen går framover og utvikler seg, så
er ikke den menneskelige kunnskapsbevegelsen avslutta. Alle prosesser,
enten de foregår i naturen eller samfunnet, går framover og utvikler seg
som følge av de indre motsigelsene og kampene i prosessen, og den men-
neskelige kunnskapsbevegelsen må også gå framover og utvikle seg sam-
men med dem. Når det gjelder samfunnsmessige bevegelser, må ikke ek-


MAO TSETUNG s.13

te revolusjonære ledere bare være flinke til å rette på ideene, teoriene,
planene eller programmene sine når det blir oppdaga feil, som vi alt har
sagt. Når en bestemt objektiv prosess har gått framover og gått over fra
ett utviklingsstadium til et annet, må de også være flinke til å få seg sjøl
og alle andre revolusjonære til å gå framover, og forandre sin egen sub-
jektive kunnskap i samsvar med dette. Det vil si at de må sikre at forsla-
ga om nye revolusjonære oppgaver og nye arbeidsprogrammer samsva-
rer med de nye endringene i situasjonen. I en revolusjonær periode for-
andrer situasjonen seg svært raskt. Dersom kunnskapene til de revolu-
sjonære ikke holder tritt med endringene i situasjonen, er de ikke i stand
til å lede revolusjonen fram til seier.
Men ofte sakker tenkninga etter virkeligheten. Dette kommer av at
menneskenes innsikt er begrensa av tallrike samfunnsmessige vilkår. Vi
bekjemper stribukker i de revolusjonære rekkene som ikke greier å følge
med i tenkninga si når den objektive situasjonen forandrer seg. Histo-
risk har dette kommet til uttrykk som høyreopportunisme. Disse
menneskene forstår ikke at kampen mellom motsetninger allerede har
drevet den objektive prosessen framover, mens kunnskapene deres har
stoppa på det gamle stadiet. Dette kjennetegner tenkninga til alle stri-
bukker. Tenkninga deres er skilt fra samfunnsmessig praksis, og de kan
ikke marsjere i spissen for å lede samfunnsvogna. De blir rett og slett
hengende etter, klager over at den går for fort, og prøver å trekke den
tilbake eller snu den i motsatt retning.
Vi bekjemper også "venstre"-frasemakeri. "Venstre"-tenkninga hop-
per over et bestemt utviklingsstadium i den objektive prosessen. Noen
ser på fantasiene sine som sannheter, mens andre strever for å virkelig-
gjøre et ideal i dag som bare kan virkeliggjøres i framtida. De har brutt
banda til den praksisen flertallet av folket har i dag, og til dagens virke-
lighet. I handling framstår de som eventyrere.
Idealisme og mekanisk materialisme, opportunisme og eventyrpoli-
tikk er alt sammen kjennetegna av at det er ei kløft mellom det subjekti-
ve og det objektive, av at kunnskap er skilt fra praksis. Den marxist-
leninistiske kunnskapsteorien, som er kjennetegna av vitenskapelig sam-
funnsmessig praksis, må nødvendigvis kjempe besluttsomt mot disse
feilaktige ideologiene. Marxistene innser at utviklinga av alle særegne
prosesser er relativ innafor den absolutte og allmenne utviklingsproses-
sen til universet. Derfor er sannheten i menneskenes kunnskap om en
bestemt prosess på et hvilket som helst utviklingstrinn, bare relativ inna-


OM PRAKSIS s.14

for den endeløse strømmen av absolutt sannhet. Summen av utallige re-
lative sannheter er absolutt sannhet.(9) Utviklinga av en objektiv prosess
er full av motsigelser og kamper, og det er utviklinga av den menneske-
lige kunnskapsbevegelsen også. Alle de dialektiske bevegelsene i den ob-
jektive verden kan før eller seinere bli gjenspeilt i menneskelig kunn-
skap. I samfunnsmessig praksis er prosessen med framvekst, utvikling og
undergang uendelig, og det er prosessen med framvekst, utvikling og
undergang i den menneskelige kunnskapen også. Menneskenes praksis
forandrer den objektive virkeligheten i samsvar med bestemte ideer, teo-
rier, planer eller programmer og går stadig framover. Derfor blir kunn-
skapene deres om den objektive virkeligheten djupere og djupere. Beve-
gelsen av forandring i den objektive virkelighetens verden er endeløs, og
det er menneskenes erkjennelse av sannhet gjennom praksis også.
Marxismen-leninismen har på ingen måte uttømt sannheten, men den
åpner ustanselig veger til kunnskap om sannheten gjennom praksis. Den
slutninga vi har kommet fram til, er at det er konkret, historisk enhet
mellom det subjektive og det objektive, mellom teori og praksis, mellom
viten og handling, og vi bekjemper alle feilaktige ideologier som avviker
fra den konkrete historia enten de står til " eller til høyre.
I denne epoken av samfunnsutviklinga har historia lagt ansvaret for å
forstå og forandre verden på riktig måte, på skuldrene til proletariatet
og proletariatets parti. Denne prosessen, praksisen for å forandre ver-
den, er en prosess som er fastlagt i samsvar med vitenskapelig kunn-
skap. Den er allerede framme ved et historisk øyeblikk i verden og i
Kina, et stort øyeblikk uten sidestykke i menneskehetens historie. Det
vil si det øyeblikket mørket blir drevet fullstendig ut fra verden og fra
Kina, og verden blir forandra til en verden av lys som vi aldri har sett
maken til. Kampen til proletariatet og det revolusjonære folket for å
forandre verden omfatter disse oppgavene: Å forandre den objektive
verden og samtidig forandre sin egen subjektive verden - å forandre er-
kjennelsesevna si og forandre forholdet mellom den subjektive og den
objektive verden. Ei slik forandring har allerede skjedd på en del av klo-
den, nemlig i Sovjetunionen. Der driver folket denne forandringsproses-
sen framover. Folket i Kina og resten av verden er enten i ferd med å gå
gjennom en slik prosess, eller så kommer de til å gjøre det. Og den ob-
jektive verden som skal forandres, omfatter også alle som er mot for-
andring. For at de skal bli forandra, må de gå gjennom et stadium med
tvang før de kan gå inn i stadiet med frivillig, bevisst forandring. Når


MAO TSETUNG s.15

hele menneskeheten forandrer seg sjøl og verden frivillig og bevisst, har
vi nådd fram til verdenskommunismens epoke.
Oppdag sannheten gjennom praksis, og stadfest og utvikle sannheten
gjennom videre praksis. Gå ut fra sansemessig kunnskap, og utvikle den
aktivt til rasjonell kunnskap. Gå så ut fra rasjonell kunnskap, og rettlei
aktivt den revolusjonære praksisen for å forandre både den subjektive
og den objektive verden. Praksis, kunnskap, praksis igjen og kunnskap
igjen. Dette gjentar seg sjøl i en endeløs syklus, og for hver syklus kom-
mer innholdet av praksisen og kunnskapen opp på et høyere nivå. Det er
hele den dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien, og det er den
dialektisk-materialistiske teorien om enheten mellom viten og handling.


NOTER
1. Lenin, "Oversikt over Hegels Logikkens vitenskap" (1914 16). i Samla verker. eng,
utg. 1961. bind 38, s. 213,
2. Se Marx. "Teser om Feuerbach" (1845). i Marx-Engels Werke. Dietz 1958. bind 3.
s. 5-7. og Lenin. "Materialisme og empiriokritisisme" (1908). Samla verker. eng, utg,
1962.bind 14.s. 138-143,
3. San Kuo Yen Yi (Fortellinger fra de tre kongedømmene) er en berømt kinesisk histo-
risk roman av Lo Kuan-chung (slutten av det 14. og begynnelsen av det 15, hundreåret),
4. Lenin, "Oversikt over Hegels Logikkens vitenskap" (1914-16), i Samla verker. eng,
utg.1961.bind 38. s. 171.
5. "For å forstå er det nødvendig å begynne å forstå og studere empirisk. og heve seg fra
det empiriske til det allmenngyldige." (Samme sted. s, 205)
6. Lenin. "Hva må gjøres" (1901 02). i Utvalgte verker i 12 bind. Forlaget Oktober
1976, bind 2. s. 33,
7. Lenin. "Materialisme og empiriokritisisme" ( 1908) i Samla verker. eng, utg, 1962.
bind 14. s. 142,
8. Se Stalin. "Om leninismens grunnlag" (1924). i Spørsmål i leninismen. Forlaget Ok-
tober 1976, s. 19.
9. Se Lenin. "Materialisme og empirokritisisme" (1908). i Samla verker. eng, utg, 1962.
bind 14.s. 131 138.




Artikkelen finnes i boka Mao Tse Tung Skrifter i utvalg
og i boka Mao Tse Tung Verker i Utvalg bind 1.

Tilbake til
Faglighjørnet
Tilbake til Sundets TruckStop