OM DEN DIALEKTISKE
OG HISTORISKE
MATERIALISME



(September 1938)



Den dialektiske materialisme er det marxistisk-leninistiske partis
verdensanskuelse. Denne verdensanskuelse kalles dialektisk material-
isme fordi måten den behandler naturens foreteelser på. Metoden
den nytter til å utforske naturens foreteelser, metoden den nytter til
å erkjenne disse foreteelser, er dialektisk; og fordi tolkingen den gir
av naturens foreteelser, oppfatningen den har av naturens foreteelser,
dens teori - er materialistisk.
Den historiske materialisme er den dialektiske materialismes
grunnsetninger utvidet til studiet av samfunnets liv - er den dialek-
tiske materialismes grunnsetninger anvendt på foreteelsene i sam-
funnets liv, i forskingen av samfunnet, i forskingen av samfunnets
historie.
Når Marx og Engels karakteriserer sin dialektiske metode, viser
de vanligvis til Hegel som den filosof som har formulert grunntrek-
kene i dialektikken. Dette betyr likevel ikke at Marx' og Engels' dia-
lektikk er identisk med Hegels dialektikk. I virkeligheten tok Marx
og Engels av Hegels dialektikk bare dens "rasjonelle kjerne", mens de
vraket det idealistiske skatt Hegel hadde omgitt den med, og utviklet
dialektikken videre for å gi den en moderne vitenskapelig form.
"Min dialektiske metode." sier Marx. "er i sitt grunnlag ikke
bare forskjellig fra Hegels, den er dens direkte motsetning. For
Hegel er tenkningsprosessen, som han til og med forvandler til
et selvstendig subjekt under benevnelsen ide, demiurgen (skapen
ren) av det virkelige. som bare er den ytre form idéen trer fram i.
Hos meg er omvendt det idémessige intet annet enn det materielle,
omplantet og omdannet i menneskets hjerne." (Karl Marx : Etter-
ord til 2. utgave av 1. bind av "Kapitalen"'.)
Når Marx og Engels karakteriserer sin materialisme, viser de van-
ligvis til Feuerbach som den filosof som har gjeninnsatt materialismen
i dens rettigheter. Dette betyr likevel ikke at Marx' og Engels' mate-
rialisme er identisk med Feurbachs materialisme. I virkeligheten tok
Marx og Engels bare "grunnkjernen" av Feuerbachs materialisme,
utviklet den videre til materialismens vitenskapelig-filosofiske teori,
og skrelte vekk dens idealistiske og religiøst-etiske avleiringer. Som
kjent vegret Feuerbach seg mot benevnelsen materialisme, enda han
selv i grunnen var materialist. Engels erklærte ved flere høve at


Stalin: OM DEN DIALEKTISKE OG HISTORISKE MATERIALISME s. 2

Feuerbach "trass i det materialistiske grunnlag", vedble "å være bun-
det av de tradisjonelle idealistiske tenker", og at "den virkelige idea-
lisme hos Feuerbach" trer i dagen "så snart vi kommer over i hans
religionsfilosofi og etikk". (Friedrich Engels: Ludwig Feuerbach und
der Ausgang der klassischen deutschen Philosophie.)
Dialektikk kommer av det greske ord "dialego" som betyr å føre
en samtale, å føre en polemikk. Med dialektikk forsto man i oldtida
kunsten å nå fram til sannheten ved å avdekke motsetningene i mot-
standerens argumentasjon og overvinne disse motsetninger. I old-
tida mente noen filosofer at det å avdekke motsetningene i tenk-
ningen og sette motsatte meninger opp mot hverandre var det beste
middel til å oppdage sannheten. Denne dialektiske måten å tenke
på, som seinere ble utvidet til naturens foreteelser, utviklet seg til den
dialektiske metode for å erkjenne naturen; en metode som anså natu-
rens foreteelser for å være i evig bevegelse og forandring, og naturens
utvikling som et resultat av utviklingen av motsetningene i naturen.
som et resultat av den gjensidige påvirkning av motsatte krefter i
naturen.
Dialektikken er i sitt vesen det direkte motsatte av metafysikken.
1) Den marxistiske dialektiske metode særkjennes ved følgende
grunntrekk:
a) I motsetning til metafysikken betrakter dialektikken naturen
ikke som en tilfeldig opphoping av ting og foreteelser som er løsrevet
fra hverandre, isolert fra hverandre og uavhengige av hverandre, men
som et sammenhengende enhetlig hele, hvor tingene og foreteelsene
er organisk forbundet med hverandre, avhenger av hverandre og
betinger hverandre.
Derfor hevder den dialektiske metode at ikke en eneste foreteelse
i naturen kan forstås hvis en tar den isolert, uten forbindelse med
de foreteelser som omgir den; for en hvilken som helst foreteelse på
et hvilket som helst område av naturen kan bli forvandlet til en
meningsløshet hvis en betrakter den uten forbindelse med de forhold
som om gir den, løsrevet fra dem - og omvendt kan en hvilken som
helst foreteelse bli forstått og begrunnet, hvis den betraktes i sin
ubrytelige forbindelse med de foreteelser som omgir den, som betinget
av de foreteelser som omgir den.
b) I motsetning til metafysikken betrakter dialektikken naturen
ikke som en tilstand av ro og ubevegeligllet, av stagnasjon og ufor-
anderlighet, men som en tilstand av uavbrutt bevegelse og forandring,
av uavbrutt fornyelse og utvikling, hvor alltid noe oppstår og utvikler
seg, og hvor alltid noe går til grunne og dør bort.
Derfor krever den dialektiske metode at foreteelsene ikke bare blir
betraktet ut fra deres gjensidige forbindelse og betingethet, men også
ut fra deres bevegelse, deres forandring, deres utvikling, ut fra deres
oppståen og bortdøen.


Stalin: OM DEN DIALEKTISKE OG HISTORISKE MATERIALISME s. 3

Den dialektiske metode betrakter ikke først og fremst det som
viktig som på det foreliggende tidspunkt synes å være varig, men
allerede begynner å dø bort, - men det som oppstår og utvikler seg,
selv om det på det foreliggende tidspunkt ser ut som om det ikke er
varig; for den dialektiske metode betrakter som uovervinnelig bare
det som oppstår og utvikler seg.
"Hele naturen," sier Engels. "fra den minste til den største
ting, fra sandkornet til sola, fra protozoen (den levende urcelle -
J. st.) til mennesket, befinner seg i en evig oppståen og undergang,
i en uopphørlig strøm, i rastløs bevegelse og forandring." (Fried-
rich Engels
, Dialektik der Natur, se Marx-Engels-Gesamtausgabe.
Erste Abteilung. Sonderband, Moskva 1995, s. 49l,)

"Derfor," sier Engels, "oppfatter dialektikken tingene og deres
begrepsmessige avbildninger hovedsakelig i deres forbindelse med
hverandre, i deres sammenkjedning, i deres bevegelse, i deres opp-
ståen og undergang." (Friedrich Engels, Anti-Dühring, i samme
verk som ovenfor, s. 25.)
c) I motsetning til metafysikken betrakter dialektikken utviklings-
prosessen ikke som en vekstprosess rett og slett, hvor kvantitative for-
andringer ikke fører til kvalitative forandringer, men som en utvikling
som går over fra ubetydelige og skulte kvalitative forandringer til
åpne forandringer, til grunnleggende forandringer, til kvalitative for-
andringer, hvor de kvalitative forandringer ikke inntrer gradvis, men
hurtig, plutselig, i form av en sprangvis overgang fra en tilstand til
en annen tilstand; de inntrer ikke tilfeldig, men lovmessig, de inntrer
som resultat av en opphoping av umerkelige og gradvise kvantitative
forandringer.
Derfor hevder den dialektiske metode at utviklingsprosessen ikke
må forstås som en bevegelse i ring. ikke som rett og slett en gjentaking
av det som. allerede er passert, men som en fremadskridende bevegelse,
som en bevegelse etter en oppadgående linje, som en overgang fra den
gamle kvalitative tilstand til en ny kvalitativ tilstand, som en utvik-
ling fra det enkle til det kompliserte, fra det lavere til det høyere.
"Naturen," sier Engels. "er prøvestenen for dialektikken, og
det må sies om den moderne naturvitenskap at den for denne
prøve har levert et ytterst rikt materiale som vokser for hver dag,
og dermed har bevist at alt i naturen til sjuende og sist går for
seg dialektisk og ikke metafysisk, at den ikke beveger seg i en evig
ensformig krets som stadig gjentar seg, men gjennomlever en
virkelig historie. Her må fremfor alt nevnes Darwin, som
har tildelt den metafysiske naturoppfatning det kraftigste slag ved
å bevise at hele det nåværende organiske natur, planter og dyr
og dermed også mennesker er et produkt av en utviklingsprosess
som har foregåtti gjennom millioner av år". (Samme sted, s. 25.)


Stalin: OM DEN DIALEKTISKE OG HISTORISKE MATERIALISME s. 4

Engels karakteriserer den dialektiske utvikling som en overgang
fra kvantitative forandringer til kvalitative forandringer, og sier om
dette:
"I fysikken . . . er enhver forandring et omslag fra kvantitet
til kvalitet, en følge av kvantitativ forandring i den bevegelses-
mengde som i en eller annen form fins i legemet, eller som er
tilført det. Såleis har for eksempel vannets temperatur til å be-
gynne med ikke noen betydning når det gjelder dets dråpe-
flytende tilstand; men ved øking eller minsking av temperaturen
i det flytende vann kommer det så til et punkt, hvor denne kohe-
sjonstilstand forandrer seg og vannet i det ene tilfelle forvandler
seg til damp, i det andre tilfelle til is . . . Såleis trengs det en
bestemt minimal strømstyrke til å bringe platinatråden i det
elektriske glødelys til å gløde, såleis har ethvert metall sitt gløde-
og smeltepunkt, såleis har enhver væske ved et bestemt trykk sitt
faste fryse- og kokepunkt - for så vidt våre midler tillater oss å
frambringe vedkommende temperatur. såleis har endelig også en-
hver gassart sitt kritiske punkt hvor trykk og avkjøling kan
forvandle den til flytende tilstand. . . Fysikkens såkalte kon-
stanter (omslagspunktet fra en tilstand til en annen tilstand -
J. St.) er for størstedelen intet annet enn betegnelser på knute-
punkter hvor den kvantitative (forandring) Øking eller minsking
av bevegelsen framkaller en kvalitativ forandring i vedkommende
legemes tilstand, hvor altså kvantiteten slår over i kvalitet." (Fried-
rich Engels
, Dialektik der Natur, - i samme samleverk som
ovenfor, s. 502-508.)

Engels går videre over til kjemien og fortsetter:
"En kan betegne kjemien som vitenskapen om legemenes kvali-
tative forandringer som følge av forandret kvantitativ sammen-
setning. Det visste allerede Hegels selv . . . La oss ta surstoff: hvis
tre atomer, istedenfor vanligvis to, forener seg til et molekyl. Så
har vi oson - et legeme som ved lukt og virkning meget bestemt
skiller seg fra det vanlige surstoff. Og hva skal en si om de for-
skjellige forhold som surstoff forbinder seg med kvelstoff og
svovel i, og hvor det med hvert enkelt av disse forskjellige forhold
dannes et legeme som er kvalitativt forskjellig fra alle andre lege-
mer." (Samme sted, s. 508.)

Engels kritiserer Dühring som skjeller ut Hegel etter alle kunstens
regler og samtidig i all stillhet låner av ham den kjente tese om at
overgangen fra den følelsesløse verdens rike til fornemmelsens rike.
fra den anorganiske verdens rike til det organiske livs rike er et sprang
inn i en ny tilstand, og sier i samband med dette :
"Dette er nettopp den hegelske knutelinje av mål-forhold. hvor
en rent kvantitativ øking eller minsking ved visse bestemte knute-


Stalin: OM DEN DIALEKTISKE OG HISTORISKE MATERIALISME s. 5

punkter forårsaker et kvalitativt sprang, som for eksempel ved
oppvanoet eller avkjølt vann, hvor kokepunktet og frysepunktet
er de knuter der - under normalt trykk - spranget inn i en ny
aggregattilstand fullbyrdes, der altså kvantitet går over til kvali-
tet." (Friedrich Engels, Anti-During, i samme samleverk som
ovenfor, s. 49 - 50.)

d) I motsetning til metafysikken går dialektikken ut fra at tingene
og foreteelsene i naturen har iboende indre motsetninger, for de har
alle sin negative og positive side, sin fortid og sin framtid, noe som
dør bort og noe som utvikler seg; at kampen mellom disse motset-
ninger, kampen mellom det gamle og det nye, mellom det som dør
bort og det som er i emning, mellom det som sykner hen og det som
utvikler seg utgjør det indre innhold i utviklingsprosessen, det indre
innhold i omslaget fra kvantitative forandringer til kvalitative.
Derfor hevder den dialektiske metode at utviklingsprosessen fra
det lavere til det høyere ikke foregår i form av en harmonisk utvikling
av foreteelsene, men i form av et frambrudd av de motsetninger som
fins i tingene og foreteelsene som egenskaper ved dem, i form av en
"kamp" mellom de motsatte tendenser som virker på grunnlag av
disse motsetninger.
"I egentlig forstand," sier Lenin, "er dialektikken utforskningen
av motsetningene i selve tingenes vesen." (Lenin, Filosofiske hefter,
s. 268, russisk utg.)

Og videre:

Utvikling er "kamp mellom motsetningene." (Lenin, Sam-
lede verker, bd. XIII, s.263, russisk utg.)

Dette er i korthet grunntrekkene i den marxistiske dialektiske
metode.
Det er ikke vanskelig å forstå den veldige betydning det har å
utvide den dialektiske metodes grunnsetninger til forskingen av sam-
funnslivet, til forskingen av samfunnets historie, - den veldige betyd-
ning det har å anvende disse grunnsetningene på salnfunnets historie
og den praktiske virksomhet som utøves av proletariatets parti.
Når det i verden ikke fins isolerte foreteelser, når alle foreteelser
står i samband med hverandre ogerbetinget av hverandre, så er det
klart at en må vurdere hvert samfunnsystem og hver samfunns-
bevegelse i historien ikke ut fra den "evige rettferds" synspunkt
eller ut fra noen som helst annen forutfattet idé, som historiikerne
ofte gjør, men ut fra de betingelser som har skapt dette system og
denne samfunnsbevegelse, og som de er forbundet med.
Den samfunnsordning som hvilte pa slaveri er en meningsløshet,
en naturstridig dumhet under de nåværende forhold. Slavesystemet


Stalin: OM DEN DIALEKTISKE OG HISTORISKE MATERIALISME s. 6

under de forhold som Oppsto da det primitive fellesskapssystem gikk
i oppløsning, er en helt forståelig og lovmessig foreteelse, da det be-
tegner et skritt framover i sammenlikning med urfellesskapets system.
Kravet om en borgerlig demokratisk republikk under de forhold
da tsarismen og det borgerlige samfunn eksisterte - la oss for eksem-
pel si i 1905 i Russland - var et helt forståelig, riktig revolusjonært
krav, for den borgerlige republikk betegnet den gang et skritt fram-
over. Kravet om en borgerlig demokratisk republikk under våre
dagers forhold i Sovjetunionen er et meningsløst og kontrarevolusjo-
nært krav, for den borgerlige republikk er et skritt tilbake i sammen-
likning med sovjetrepublikken.
Alt avhenger av forutsetningene, stedet og tiden.
Det er klart at uten en slik historisk behandlingsmåte av sam-
funnsforeteelsene kan det ikke eksistere og utvikles noen vitenskap
om historien, for bare en slik behandlingsmåte redder den historiske
vitenskap fra å bli forvandlet til et kaos av tilfeldigheter og en opp-
hoping av de mest meningsløse feil.
Videre. Når verden befinner seg i uavbrutt bevegelse og utvikling,
når det er utviklingens lov at det gamle dør bort og det nyevokser
fram, så er det klart at det ikke lenger fins noe "urokkelig" samfunns-
system, noen "evige prinsipper" om privat eiendomsrett og utbytting,
noen "evig idéer" om at bøndene skal underordne seg godseierne og
arbeiderene skal underordne seg kapitalistene.
Følgelig kan det kapitalistiske system erstattes med det sosialistiske
system, liksom det kapitalistiske system i sin tid erstattet det feudale
system.
Følgelig må en ikke orientere seg mot de samfunnslag som ikke
utvikler seg lenger, selv om de på det foreliggende tidspunkt utgjør
den framherskende kraft, men mot de lag sin utvikler seg, som har
framtida for seg, selv om de på det foreliggende tidspunkt ikke
utgjør den fremherskende kraft.
I 80-årene i forrige århundre, i den periode da kampen mellom
marxistene og narodnikene foregikk, utgjorde proletariatet i Russland
et ubetydelig mindretall i sammenlikning med de individuelle bønder
som utgjorde det veldige flertall av befolkningen. Men proletariatet
utviklet seg som klasse, mens bøndene som klasse gikk i oppløsning.
Og nettopp fordi proletariatet utviklet seg som klasse, orienterte
marxistene seg mot proletariatet. Og de tok ikke feil, for som kjent
vokste proletariatet siden fra en ubetydelig kraft til en førsterangs
historisk og politisk kraft.
Følgelig må en for ikke å ta feil i politikken se framover og ikke
bakover.
Videre. Når overgangen fra langsomme kvantitative forandringer
til hurtige og plutselige kvalitative forandringer er en lov for utvik-
lingen, så er det klart at de revolusjonære omveltninger som gjennom-


Stalin: OM DEN DIALEKTISKE OG HISTORISKE MATERIALISME s. 7

føres av de undertrykte klasser, er fullstendig naturlige og uunngåe-
lige foreteelser.
FøIgelig kan overgangen fra kapitalismen til sosialismen og arbei-
derklassens frigjøring fra det kapitalistiske åk ikke gjennomføres gjen-
nom langsomme forandringer, ikke gjennom reformer, men bare gjen-
nom en kvalitativ forandring av det kapitalistiske samfunn, gjennom
revolusjonen.
Følgelig må en for ikke å ta feil i politikken være revolusjonær
og ikke reformist.
Videre. Når utviklingen foregår i form av et frambrudd av de
indre motsetninger, som et sammenstøt mellom motsatte krefter på
basis av disse motsetninger for å overvinne disse motsetninger, så er
det klart at proletariatets klassekamp er en fullstendig naturlig og
uunngåelig foreteelse.
Følgelig må en ikke tildekke motsetningene i det kapitalistiske
samfunnssystem, men avdekke og klarlegge dem - ikke demme opp
for klassekampen. men føre den til ende.
Følgelig må en for ikke å ta feil i politikken føre en uforsonlig
proletarisk klassepolitikk, og ikke en reformistisk politikk, som går
ut på harmoni mellom proletariatets og borgerskapets interesser, ikke
en kompromisspolitikk som går ut på at kapitalismen vokser inn i
sosialismen ".
Slik er den marxistiske dialektiske metode når en anvender den
på samfunnslivet, når en anvender den på samfunnets historie.
Hva angår den marxistiske filosofiske materialisme, så står den i
sitt grunnlag i direkte motsetning til den filosofiske idealisme.
2) Den marxistiske filosofiske materialisme særkjennes ved føl-
gende hovedtrekk:
a) I motsetning til idealismen, som betrakter verden som legemlig-
gjørelsen av den "absolutte idé", "verdensånden", "bevisstheten" -
går Marx' filosofiske materialisme ut fra at verden ifølge sin natur
er materiell, at de mangeartede foreteelser i verden er forskjellige
former for materien i bevegelsen, at den innbyrdes sammenheng mel-
lom foreteelsene og deres gjensidige betingethet, slik de blir fastslått
av den dialektiske metode. er lover for utviklingen av materien i
bevegelse, at verden utvikler seg etter lovene for materiens bevegelse
og ikke trenger noen som helst "verdensånd".
"Den materialistiske verdensanskuelse", sier Engels, " innebærer
ganske enkelt en oppfatning av naturen som den er, uten noen
som helst fremmed tilsetning." (Friedrich Engels, Ludwig Feuer-
bach,)
Der Lenin omtaler den materialistiske oppfatning hos en av old-
tidas filosofer Heraklit, som hevdet at "verden. altet i ett ikke er
skapt av noen av gudene eller noe menneske, men var, er og blir en
evig levende ild som lovmessig flammer opp og lovmessig slokner ut",


Stalin: OM DEN DIALEKTISKE OG HISTORISKE MATERIALISME s. 8

sier Lenin: "En meget god framstilling av den dialektiske materia-
lismes grunnsetninger." (Lenin, Filosofiske hefter, s. 318, russisk
utg.)
b) I motsetning til idealismen, som hevder at bare vår bevissthet
virkelig eksisterer, at den materielle verden, tilværelsen, naturen bare
eksisterer i vår bevissthet, i våre fornemmelser, forestillinger og be-
greper - går den marxistiske filosofiske materlalisme ut fra at mate-
rien, naturen, tilværelsen er en objektiv realitet som eksisterer utenfor
og uavhengig av bevisstheten, at materien er det primære, da den er
kilden til sanseinntrykkene, forestillingene, bevisstheten, og at den be-
visstheten er det sekundære, det avledede, da den er en gjenspeiling
av materien, en gjenspeiling av tilværelsen, at tenkningen er et pro-
dukt av materie som i sin utvikling har nådd en høy grad av full-
kommenhet, nemlig et produkt av hjernen - og da hjernen er et
organ for tenkningen, kan en derfor ikke skille tenkningen fra mate-
ien hvis en ikke ønsker å gjøre seg skyldig i en grov feil.
"Spørsmålet. om tenkningens forhold til tilværelsen, om åndens
i forholcl til naturen, " sier Engels, "er det højeste spørsmål i hele
filosofien... Alt etter som filosofene besvarte dette spørsmål
slik eller slik, delte de seg i to leirer. De som hevdet at ånden
eksisterte før naturen... dannet idealismens leir. De andre som
så naturen som det opprinnelige, tilhører materialismens forskjel-
lige skoler." (Friedrich Engels, Ludwig Feuerbach.)

Og videre:

"Den stofflige verden som kan iakttas ved hjelp av sansene, og
som vi selv tilhører, er den eneste virkelige verden" . . . Vår "be-
vissthet og tenkning, hvor oversanselig den enn synes å være, er
et produkt av et stofflig, legemlig organ, hjernen. Materien er
ikke et produkt av ånden, men ånden er selv bare det høyeste
produkt av materien." (Samme sted.)

Til spørsmålet om materien og tenkningen sier Marx:

"En kan ikke skille tenkningen fra en materie som tenker.
Materien er subjektet for alle forandringer," (Karl Marx, Zur.
Geschichte des französischen Materialismus.)

Idet Lenin karakteriserer den marxistiske filosofiske materialisme,
sier han:

"Materialismen i sin alminnelighet anerkjenner den objektivt
reelle tilværelse (materien) som uavhengig av bevisstheten, av for-
nemmelsen. av erfaringen . . . Bevisstheten er . . . bare en gjen-
speiling av tilsværelsen, i beste tilfelle en tilnærmelsesvis riktig


Stalin: OM DEN DIALEKTISKE OG HISTORISKE MATERIALISME s. 9

(adekvat, ideell - nøyaktig) gjenspeiling av den." (Lenin, Samlede
verker, bd, XIII, s. 266 - 227, russisk utg.)

Og videre:

"Materie er dét som ved å virke på våre sanseorganer fram-
kaller fornemmelsen : materien er den objektive realitet som opp-
fattes av oss gjennom fornemmelsen ... Materien, naturen, til-
værelsen, det fysiske er det primære, og ånden, bevisstheten. for-
nemmelsen, det psykiske er det sekundære." (Samme sted. s. 119-
120.)
"Verdensbildet er bildet av hvordan materien beveger seg og
hvordan "materien tenker"." (Samme sted, s. 288.)
"Hjernen er tenkningens organ." (Samme sted., s. 125.)
c) I motsetning til idealismen, som bestrider muligheten av å
erkjenne verden og dens lover, som ikke tror på våre kunnskapers
pålitelighet, som ikke anerkjenner den objektive sannhet og hevder
at verden er full av "ting i seg selv" som aldri kan erkjennes av
vitenskapen går den marxistiske filosofiske mataterialisme ut fra at
verden og dens lover helt ut kan erkjennes, at våre kunnskaper om
naturens lover, prøvd gjennom erfaring og praksis, er pålitelige kunn-
skaper, som har betydning av objektive sannheter, at det i verdlen
ikke fins ting som ikke kan erkjennes, men at det bare fins ting som
ennå ikke er erkjent, men som vil bli oppdaget og erkjent ved hjelp
av vitenskap og praksis.
Idet Engels kritserer Kants og andre idealisters tese om umulig-
heten av å erkjenne verden og umuligheten av å erkjenne "tingene i
seg selv", og forsvarer materialismens kjente tese om våre kunnskapers
pålitelighet, skriver han:
" Den mest slående gjendriving av disse som alle andre filosof-
iske griller er praksis, nemlig eksperimentet og industrien. Hvis
vi kan bevise riktigheten av vår oppfatning av en naturforeteelse
idet vi selv frambringer den, framstiller den av dens betingelser
og dessuten gjør den tjenlig for våre formål, så er det slutt med
Kants ufattelige "ting i seg selv". De kjemiske stoffer som dannes
i plantenes og dyrenes legemer, vedble å være slike "ting i seg
selv" inntil den organiske kjemi begynte å fremstille dem, det ene
etter det andre; dermed ble "tingen i seg selv" en ting for oss, som
f, eks. alizarin, krapp plantens fargestoff, som vi ikke lenger lar
vokse på marka i krapprøttene, men framstiller langt billigere og
enklere av kulltjære. Det kopernikanske solsystem var i tre hundre
år ett hypotese som man kunne vedde hundre, tusen, ti tusen mot
én på, men likevel en hypotese. Men da Leverrier på grunnlag av
dette systems data ikke bare beregnet at det måtte eksistere en
ennå ukjent planet, men også det sted på himmelen hvor denne


Stalin: OM DEN DIALEKTISKE OG HISTORISKE MATERIALISME s. 10

planet måtte befinne seg. og da Galle siden virkelig fant denne
planet, da var det kopernikanske system bevist." (Friedrich Engels,
Ludwig Feuerbach.)

Lenin anklager Bogdanov, Basarov, Jusjkevitsj og andre tilhengere
av Mach for fideisme (reaksjonær teori, som gir troen fortrinn fram-
for vitenskapen), forsvarer materialismens kjente tese om at våre
vitenskapelige kunnskaper om naturens lovmessighet er pålitelige, at
vitenskapens lover representerer den objektive sannhet, og sier i sam-
band med dette:
"Den moderne fideisme avviser slett ikke vitenskapen, den av-
viser bare vitenskapens "overdrevne fordringer", nemlig kravet på
objektiv sannhet. Hvis det eksisterer en objektiv sannhet (som
materialistene tror), hvis naturvitenskapen, som avspeiler den ytre
verden i menneskets "erfaring", alene er i stand til å gi oss den
objektive sannhet, så blir all fideisme ubetinget tilbakevist."
Lenin, Samlede verker, bd. XIII, s. 102, russisk utg.)

Dette er i korthet de karakteristiske trekk ved den marxistiske
filosofiske materialisme.
Det er lett å forstå hvilken veldig betydning det har å utvide den
filosofiske materialismens grunnsetninger til studiet av samfunnslivet,
til studiet av samfunnets historie, hvilken veldig betydning det har
å anvende disse grunnsetninger på samfunnets historie, på den prak-
tiske virksomhet som utøves av proletariatets parti.
Når sammenhengen mellom naturens foreteelser og deres gjen-
sidige betingethet er lover for naturens utvikling. så følger av dette
at sammenhengen mellom foreteelsene i samfunnslivet og deres gjen-
sidige betingethet heller ikke er noen tilfeldig sak, men lover for
samfunnets utvikling.
Følgelig opphører samfunnslivet. samfunnets historie å være en
samling av "tilfeldigheter", for samfunnets historie blir samfunnets
lovmessige utvikling, og utforskingen av historien forvandles til en
vitenskap.
Følgelig må den praktiske virksomhet som proletariatets parti
utøver, ikke bygges på "fremragende personers" fromme ønsker, ikke
på "fornuftens", den alminnelige moralske krav osv., men på lovene
for samfunnets utvikling. på studiet av disse lover.
Videre. Når verden kan erkjennes og våre kunnskaper om lovene
for naturens utvikling er pålitelige kunnskaper, som har betydning
av objektiv sannhet, så følger av dette at samfunnslivet, samfunnets
utvikling også kan erkjennes og at vitenskapens data om lovene for
samfunnets utvikling er pålitelige data, som har betydning av objek-
tiv sannhet.
Følgelig kan vitenskapen om samfunnets historie, trass i at sam-
funnslivets foreteelser er av så komplisert art, bli en like eksakt viten-


Stalin: OM DEN DIALEKTISKE OG HISTORISKE MATERIALISME s. 11

skap som la oss si biologien, bli en vitenskap som er i stand til å
utnytte lovene for samfunnsutviklingen i praksis.
Følgelig må proletariatets parti i sin praktiske virksomhet ikke la
seg lede av noen slags tilfeldige motiver, men av lovene for sam-
funnets utvikling, av de praktiske slutninger som kan trekkes av
disse lovene.
Følgelig forvandles sosialismen fra menneskehetens drøm om en
bedre framtid til en vitenskap.
Følgelig må forbindelsen mellom vitenskap og praktisk virksom-
het, forbindelsen mellom teori og praksis, deres enhet være lede-
stjernen for proletariatets parti.
Videre. Når naturen, tilværelsen, den materielle verden er det
primære, og bevisstheten, tenkningen er det sekundære, det avledede,
når den materielle verden er en objektiv realitet, som eksisterer uav-
hengig av menneskenes bevissthet, og bevisstheten er gjenspeilingen
av denne objektive realitet, så følger av dette at samfunnets materielle
liv, dets tilværelse likeledes er det primære, og dets åndelige liv det
sekundære, det avledede, at samfunnets materielle liv er en objektiv
realitet, som eksisterer uavhengig av menneskenes vilje, mens sam-
funnets åndelige liv er en gjenspeiling av denne objektive realitet,
en gjenspeiling av tilværelsen.
Følgelig må en søke kilden til utformingen av samfunnets ånde-
lige liv, kilden til opprinnelsen av de samfunnsmessige ideer, de
samfunnsmessige teorier, de politiske synsmåter, de politiske institu-
sjoner - ikke i selve ideene, teoriene, synsmåtene, de politiske institu-
sjonene men i betingelsene for samfunnets materielle liv, i den
samfunnsmessige tilværelse, som disse ideer, teorier, synsmåter osv. er
en gjenspeiling av.
Følgelig, når en i de forskjellige perioder av samfunnets historie
kan iaktta forskjellige samfunnsmessige ideer, teorier, synsmåter og
politiske institusjoner, når en under slavesystemet møter ett slag
samfunnsmessige ideer, teorier, synsmåter og politiske institusjoner,
under feudalismen et annet slag, under kapitalismen et tredje slag,
så forklares det ikke ved selve ideenes, teorienes, synsmåtenes og de
politiske institusjoners "natur", ikke ved deres "egenart", men ved
de forskjellige vilkår for samfunnets materielle liv i de forskjellige
perioder av samfunnsutviklingen.
Slik som samfunnets tilværelse er, slik som betingelsene for sam-
funnets materielle liv er, slik er dets ideer, teorier, politiske synsmåter
og politiske institusjoner.
I denne forbindelse sier Marx:
"Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres
tilværelse, men omvendt deres samfunnsmessige tilværelse som
bestemmer deres bevissthet." (Karl Marx, Zur Kritik der poli-
tischen Ökonomie, Vorwort.)


Stalin: OM DEN DIALEKTISKE OG HISTORISKE MATERIALISME s.12

For ikke å ta feil i politikken og ikke komme i samme stilling
som virkelighetsfjerne drømmere, må proletariatets parti i sin virk-
somhet følgelig ikke gå ut fra den "menneskelige fornufts" abstrakte
"prinsipper", men fra de konkrete betingelser for samfunnets materi-
elle liv som samfunnsutviklingens avgjørende kraft, ikke gå ut fra
"store menneskers" fromme ønsker, men fra de reelle utviklingsbehov
for samfunnets materielle liv.
Utopistenes, deriblant narodnikenes, anarkistenes og de sosial-
revolusjonæres bankerott forklares bl. a. ved at de ikke anerkjente
at vilkårene for samfunnets materielle liv spiller den viktigste rolle
i samfunnets utvikling, men henfalt til idealisme og bygde sin prak
tiske virksomhet, ikke på grunnlag av de krav som utviklingen av sam-
funnets materielle liv stilte, men - uavhengig av dette og stikk i
strid med dette - bygde den på grunnlag av "idealplaner" og "alt-
omfattende prosjekter", som var løsrevet fra samfunnets virkelige liv.
Marxismen-leninismens styrke og livskraft består i at den i sin
praktiske virksomhet nettopp støtter seg på de krav som utviklingen
av samfunnnets materielle liv stiller, og aldri river seg løs fra sam-
funnets virkelige liv.
Av Marx' ord følger imidlertid ikke at de samfunnsmessige ideer,
teorier, politiske synsmåter og politiske institusjoner ikke har noen
betydning i samfunnets liv, at de ikke Øver noen tilbakevirkning på
den samfunnsmessige tilværelse. på utviklingen av de materielle be-
tingelser for samfunnets liv. Vi har her foreløpig talt om om opprinnel-
sen
til de samfunnsmessige ideer, teorier, svnsmåter og politiske insti-
tusjoner, om deres oppståen, om at samfunnets åndelige liv er en
gjenspeiling av betingelsene for dets materielle liv. Hva angår betyd-
ningen
av de samfunnsmessige ideer, teorier. synsmåter og politlskc
institusjoner, hva angår deres rolle i historien, så er det slett ikke slik
at den historiske materialisme benekter, men tvert om understreker
deres viktige rolle og betydning i samfunnslivet, i samfunnets historie.
Det fins forskjellige slag samfunnsmessige ideer og teorier. Det
fins gamle ideer og teorier som har overlevd seg selv og som tjener
interessene til samfunnets døende krefter. Deres rolle består i at de
bremser samfunnets utvikling, dets framgang. Det fins nye, fram-
skredne ideer og teorier som tjener interessene til samfunnets fram-
skredne krefter. Deres betydning består i at de letter samfunnets
utvikling, dets framgang, og de får desto større betydning jo nøy-
aktigere de avspeiler kravene som utviklingen av samfunnets materi-
elle liv stiller.
Nye samfunnsmessige ideer og teorier oppstår bare etter at utvik-
lingen av samfunnets materielle liv har stilt nye oppgaver for sam-
funnet. Men etter at de er oppstått, blir de en overmåte betydnings-
full kraft som gjør det lettere å løse de nye oppgavene som utviklingen
av samfunnets materielle liv har stilt, og som letter samfunnets fram-


Stalin: OM DEN DIALEKTISKE OG HISTORISKE MATERIALISME s.13

gang. Nettopp her ytrer seg den veldige organiserende, mobiliserende
og omskapende betydning av de nye ideer, de nve teorier, de nye
politiske synsmåter, de nve politiske institusjoner. De nve samfunns-
messige ideer og teorier oppstår også egentlig fordi de er nødvendige
for samfunnet, fordi det uten deres organiserende, mobiliserende og
omskapende arbeid er umulig å løse de moderne oppgaver for ut-
viklingen av samfunnets materielle liv. De nye samfunnsmessige
ideer og teorier som er oppstått på grunnlag av de nye oppgaver som
utviklingen av samfunnets materielle liv har stilt, bryter seg vei, blir
folkemassenes eiendom. mobiliserer dem, organiser dem mot sam-
funnets døende krefter og letter på denne måten omstyrtingen av
samfunnets døende krefter som bremser utviklingen av samfunnets
materielle liv.
De samfunnsmessige ideer, teorier og politiske institusjoner som
er oppstått på grunnlag av de moderne oppgaver som utviklingen
av samfunnets materielle liv stiller, som utviklingen av den samfunns-
messige tilværelse stiller - innvirker såleis seinere selv på den sam-
funnsmessige tilværelse, på samfunnets materielle liv, skaper de be-
tingelser som er nødvendige for å fullføre løsningen av de modnede
oppgaver som samfunnets materielle liv stiller og gjør en videre utvik-
ting av dette mulig.

I samband med dette skriver Marx:

"Teorien blir en materiell kraft så snart den har grepet mas-
sene." (Karl Marx, Zur Kritik der Hegelschen Rechtsphilos
ophic,)

For at det skal bli mulig for proletariatets parti å innvirke på
vilkårene for samfunnets materielle liv og påskynde utviklingen av
dem, påskynde forbedringen av dem, må det følgelig støtte seg på en
samfunnsmessig teori, en samfunnsmessig ide som gir et riktig uttrykk
for de behov utviklingen av samfunnets materielle liv stiller og som
derfor er i stand til å sette de brede masser av folket i bevegelse,
mobilisere dem og organisere det proletariske partis store arme av
dem - en arme som er rede til å knuse de reaksjonære krefter og bane
vei for framskrittskreftene i samfunnet.
"Økonomistenes" og mensjevikenes bankerott forklares bl. a. ved
at de ikke anerkjente den mobiliserende, organiserende og omska-
pende rolle som den framskredne teori, den framskredne ide spiller.
men forfalt til vulgærmaterialisme og reduserte teoriens og ideens
rolle til nesten ingenting, og følgelig fordømte partiet til passivitet,
til en skyggetilværelse.
Marxismen-leninismens styrke og livskraft består i at den støtter
seg på en framskreden teori som riktig .gjenspeiler de krav som stilles
av utviklingen av samfunnets materielle liv, løfter teorien opp på den


Stalin: OM DEN DIALEKTISKE OG HISTORISKE MATERIALISME s.14

høyde som tilkommer den, og holder det for sin plikt helt ut å utnytte
dens mobiliserende organiserende og omskapende kraft.
Slik løser den historiske materialisme spørsmålet om forholdet
mellom den samfunnsmessige tilværelse og den samfunnsmessig be-
vissthet, mellom betingelsene for utviklingen av samfunnets materielle
liv og utviklingen av dets åndelige liv.
3) Den historiske materialisme.
Det gjenstår å klarlegge spørsmålet: hva må en fra den historiske
materialismes synspunkt forstå med "betingelsene for samfunnets
materielle liv", som i siste instans bestemmer samfunnets fysiognomi,
dets ideer. synsmåter, politiske institusjoner osv.?
Hva er egentlig disse "betingelser for samfunnets materielle liv",
hva er deres kjennetegn?
Det er uten tvil så at begrepet "betingelsene for samfunnets mate-
rielle liv" først og fremst omfatter den natur som omgir samfunnet,
det geografiske miljø som er en av de nødvendige og konstante be-
tingelser for samfunnets materielle liv, og som naturligvis øver inn-
flytelse på samfunnets utvikling. Hvilken rolle spiller det geografiske
miljø i utviklingen av samfunnet? Er ikke det geografiske miljø den
hovedkraft som bestemmer samfunnets fysiognomi, karakteren av
menneskenes samfunnssystem. overgangen fra et system til et annet?
Den historiske materialisme svarer benektende på dette spørsmålet.
Det geografiske miljø er ubestridelig en av de konstante og nød-
vendige betingelser for samfunnets utvikling, og det øver naturligvis
innflytelse på samfunnets utvikling. - det påskynder eller sinker sam-
funnets utviklingsgang. Men dets innflytelse er ikke den bestemmende
innflytelse, da forandringene og utviklingen av samfunnet foregår
uten sammenlikning hurtigere enn forandringene og utviklingen av
det geografiske miljø. I løpet av tre tusen år er tre forskjellige sam-
funnssystemer gått i graven i Europa: det primitive fellesskapssvstem,
slavesamfunnet, feudalsystemet - og i Europas Østlige del, i Sovjet-
unionen, er til og med fire samfunnssystemer gått i graven. Men i
den samme periode forandret de geografiske forhold i Europa seg
enten overhodet ikke, eller de forandret seg så ubetydelig at geogra-
fien ikke engang bryr seg om å nevne det. Det er også forståelig.
Forat de geografiske forhold skal forandre seg noenlunde merkbart,
kreves det millioner av år, mens det endog for de betydeligste for-
andringer i menneskenes samfunnssystem ikke trengs mer enn noen
hundre eller et par tusen år.
Men av dette følger at det geografiske miljø ikke kan være hoved-
årsaken, den bestemmende årsak til samfunnsutviklingen. for det som
vedblir å være nesten uforandret i løpet av titusener år, kan ikke
være hovedårsaken til det som gjennomgår dyptgående forandringer
i løpet av noen hundre år.
Det er videre uten tvil så at befolkningstilveksten, at denne eller


Stalin: OM DEN DIALEKTISKE OG HISTORISKE MATERIALISME s.15

hin befolkningstetthet også inngår i begrepet "betingelsene for sam-
funnets materielle liv"; for menneskene utgjør et nødvendig element
i betingelsene for samfunnets materielle liv, og uten at det fins et
visst minimum av mennesker, kan det ikke eksistere noe materielt liv
i samfunnet. Er da ikke folketilveksten den hovedkraft som bestem-
mer karakteren av menneskenes samfunnssystem?
Den historiske materialisme svarer benektende også på dette spørs-
målet.
Naturligvis har befolkningstilveksten innflytelse på samfunnets
Utvikling, den letter etter sinker samfunnets utvikling, men den kan
ikke være hovedkraften i samfunnets utvikling, og dens innflytelse på
samfunnets utvikling kan ikke være den bestemmende innflytelse, da
befolkningstilveksten i og for seg ikke gir noen nøkkel til forklaring
på hvorfor vedkommende samfunnssystem avløses av nettopp et be-
stemt system, og ikke av et hvilket som helst annet, - hvorfor det
primitive fellesskapssystem avløses av nettopp slavesystemet, slave-
systemet av det feudale, det feudale av det borgerlige og ikke av et
hvilket som helst annet system.
Hvis befolkningstilveksten var den bestemmende kraft i samfun-
nets utvikling, måtte en høyere befolkningstetthet ubetinget framkalle
et samfunnssystem av en tilsvarende høyere type. Dette foregår imid-
lertid ikke i virkeligheten. Befolkningstettheten i Kina er fire ganger
høyere enn i Sambandsstatene, men Sambandsstatenc står høyere med
omsyn til samfunnsmessig utvikling enn Kina, for i Kina hersker
ennå et halvfeudalt system, mens Sambandsstatene for lenge siden
har nådd det høyeste stadium i kapitalismens utvikling. Befolknings-
tettheten i Belgia er 19 ganger høyere enn i Sambandsstatene og 26
ganger høyere enn i Sovjetunionen, men Sambandsstatene står høyere
enn Belgia med omsyn til samfunnsmessig utvikling, og i sammen-
likning med Sovjetunionen ligger Belgia en hel historisk epoke til-
bake, for i Belgia hersker det kapitalistiske system, mens Sovjet-
unionen allerede har gjort slutt på kapitalismen og opprettet det
sosialistiske system.
Men av dette følger at befolkningstilveksten ikke er og ikke kan
være hovedkraften i samfunnets utvikling, den som bestemmer karak-
teren av samfunnssystemet, av samfunnets fysiognomi.
a) Hva er det da sorn i systemet av betingelsene for samfunnets
materielle liv utgjør den hovedkraft som bestemmer samfunnets
fysiognomi, karakteren av samfunnssystemet, utviklingen av samfun-
net fra et system til et annet?
Denne kraften er ifølge den historiske materialisme måten å skaffe
seg midlene til livsoppholdet
, de midler som er nødvendige forat
menneskene skal eksistere, måten å produsere de materielle goder-
mat, klær, skotøy, bolig. brensel, produksjonsredskaper osv. som er
nødvendig forat samfunnet skal kunne leve og utvikle seg.


Stalin: OM DEN DIALEKTISKE OG HISTORISKE MATERIALISME s.16


For å leve må en ha mat, klær, skotøy, bolig, brensel osv., for å
ha disse materielle goder må en produsere dem. for å produsere dem
må en ha produksjonsredskaper ved hvis hjelp menneskene produ-
serer mat, klær, skotøy, boliger, brensel osv., og en må kunne produ-
sere disse produksjonsredskaper og forstå å bruke dem.
Produksjonsredskaper ved hvis hjelp de materielle goder produ-
seres, rnenneskene som setter disse produksjonsredskapene i bevegelse
og virkeliggjør produksjonen av de materielle goder takket være en
viss produksjonserfaring og ferdighet til å arbeide, - alle disse ele-
menter tilsammen utgjør samfunnets produktivkrefter.
Men produktivkreftene utgjør bare en side av produksjonen, en
side av produksjonsmåten, en side som uttrykker menneskenes for-
hold til tingene og kreftene i naturen som utnyttes for produksjonen
av de materielle goder. En annen side av produksjonen, en annen side
av produksjonsmåten er menneskenes forhold til hverandre i produk-
sjonsprosessen, menneskenes produksjonsforhold. Menneskene fører
kamp med naturen og utnytter naturen til produksjon av materielle
goder ikke isolert fra hverandre, ikke som enkeltindivider som er
løsrevet fra hverandre, men i fellesskap, i grupper, i samfunn. Derfor
er produksjonen alltid og under alle forhold en samfunnsmessig pro-
duksjon. For å virkeliggjøre produksjonen av de materielle goder
oppretter menneskene seg imellom disse eller hine gjensidige forhold
innenfor produksjonen, disse eller hine produksjonsforhold. Disse
forhold kan være forhold med samarbeid og gjensidig hjelp mellom
mennesker som er fri for utbytting, de kan være forhold med herre-
dømme og underkastelse, de kan endelig være overgangsforhold fra
en form for produksjonsforhold til en annen form. Men hvilken
karakter produksjonsforholdene enn har, utgjør de - alltid og under
alle systemer - et likså nødvendig element i produksjonen som sam-
funnets produktivkrefter.
" I produksjonen, " sier Marx, innvirker menneskene ikke bare
på naturen, men også på hverandre. De produserer bare ved at
de samvirker på en bestemt måte og utveksler sin virksomhet inn-
byrdes. For å produsere inngår de bestemte forbindelser og for
hold med hverandre. og bare innenfor disse samfunnsmessige for
bindelser og forhold finner deres innvirkning på naturen, finner
produksjonen sted." (Karl Marx, Lønnsarbeid og kapital.)

Følgelig omfatter produksjonen, produksjonsmåten både samfun-
nets produktivkrefter og menneskenes produksjonsforhold og er såleis
legemliggjørelsen av deres enhet i produksjonsprosessen av de materi-
elle goder.
b) Den første særegenhet ved produksjonen består i at den aldri
blir stående på et punkt i en lengre periode, men alltid befinner seg
i en tilstand av forandring og utvikling, og at forandringene i produ-


Stalin: OM DEN DIALEKTISKE OG HISTORISKE MATERIALISME s.17

sjonsmåten uunngåelig framka1r en forandring i hele samfunns-
systemet, i de samfunnsmessige ideer, politiske synsmåter, politiske
institusjoner - framkaller en omdanning av hele den samfunnsmessige
og politiske struktur. På forskjellige utviklingstrinn bruker mennes-
kene forskjellige produksjonsmåter, eller for å si det primitivt -
de har et forskjellig levevis. Under urfellesskapet eksisterer én
slags produksjonsmåte, under slaveriet eksisterer en annen slags pro-
duksjonsmåte, under feudalismen eksisterer en tredje slags produk-
sjonsmåte osv. I samsvar med dette er også menneskenes samfunns-
system, deres åndelige liv, deres synsmåter, deres politiske institu-
sjoner forskjellige.
Slik son produksjonsmåten i samfunnet er, slik er i hovedsaken
også selve samfunnet, slik er dets ideer og teorier, politiske synsmåter
og institusjoner.
Eller for å si det primitivt: slik som menneskenes levevis er, slik
er deres tenkemåte.
Det betyr at historien om samfunnets utvikling først og fremst er
historien om produksjonens utvikling, historien om produksjons-
måtene. som har avløst hverandre i århundrenes løp, historien om
utviklingen av produktivkreftene og menneskenes produksjonsfor-
hold.
Følgelig er historien om samfunnets utvikling samtidig historien
om selve produsentene av de materielle goder, historien om de arbei-
dende masser som er hovedkreftene i produksjonsprosessen og som
besørger produksjonen av de materielle goder som er nødvendige for
samfunnets eksistens.
Følgelig kan den historiske vitenskap, hvis den ønsker å være en
virkelig vitenskap, ikke lenger redusere historien om samfunnets ut-
vikling til den virksomhet som konger og hærførere har utøvd, til
den virksomhet som "erobrere" og "statsbeseirere" har utøvd, men
den må først og fremst beskjeftige seg med historien om produsentene
av de materielle goder, historien om de arbeidende masser, histo-
rien om folkene.
Følgelig må en ikke søke nøkkelen til studiet av lovene for sam-
funnets historie i menneskenes hoder, ikke i samfunnets synsmåter
og ideer, men i produksjonsmåten som praktiseres av samfunnet i
hver gitt historisk periode, i samfunnets økonomi.
Følgelig er den aller første oppgaven for den historiske vitenskap
å utforske og avdekke lovene for produksjonen, lovene for utviklingen
av produktivkreftene og produksjonsforholdene, lovene for samfun-
nets økonomiske utvikling.
Følgelig må proletariatets parti, hvis det ønsker å være et virkelig
parti, framfor alt tilegne seg kunnskap om lovene for produksjonens
utvikling. for samfunnets økonomiske utvikling.
Følgelig må proletariatets parti for ikke å ta feil i politikken, både


Stalin: OM DEN DIALEKTISKE OG HISTORISKE MATERIALISME s.18

i oppbyggingen av sitt program og i sin praktiske virksomhet, framfor
alt gå ut fra lovene for prokuksjonens utvikling, gå ut fra lovene for
samfunnets økonomiske utvikling.
c) Den annen særegenhet ved produksjonen består i at forandrin-
gene i og utviklingen av den alltid begynner med forandringer i og
utvikling av produktivkreftene, framfor alt med forandringene i og ,
utviklingen av produksjonsjonsredskapene. Produktivkreftene er altså det
mest bevegelige og revolusjonære element i produksjonen. Først for-
andrer og utvikler samfunnets produktivkrefter seg, og deretter,
avhengig av disse forandringer og i samsvar med dem, forandrer
menneskenes produksjonsforhold, menneskenes økonomiske forhold
seg. Det betyr likevel ikke at produksjonsforholdene ikke øver inn-
flytelse på utviklingen av produktivkreftene, og at de sistnevnte ikke
er avhengig av de førstnevnte. Produksjonsforholdene, som utvikler
seg avhengig av produktivkreftenes utvikling, innvirker i sin tur på
utviklingen av produktivkreftene og påskynder denne utviklingen
eller sinker den. I denne forbindelse må det bemerkes at produksjons-
forholdene ikke altfor lenge kan bli liggende etter veksten i produk-
tivkreftene og stå i motsetning til dem, da produktivkreftene bare
kan utvikle seg i fullt mål i det tilfelle da produksjonsforholdene
svarer til produktivkreftenes karakter, til den tilstand de befinner
seg i, og gir fullt spillerom for utviklingen av produktivkreftene.
Derfor må produksjonsforholdene, hvor meget de enn ligger tilbake
for utviklingen av produktivkreftene, før eller seinere komme i sam-
svar med - og kommer virkelig i samsvar med - produktivkreftenes
utviklingsnivå, med produktivkreftenes karakter, i motsatt fall ville
det finne sted en grunnleggende forstyrrelse av enheten mellom
produktivkreftene og produksjonsforholdene i produksjonssystemet,
et brudd i produksjonen i sin helhet, en krise i produksjonen, en
ødelegging av produktivkrefter.
Et eksempel på misforhold mellom produksjonsforholdene og
karakteren av produktivkreftene, et eksempel på en konflikt mellom
dem er de økonomiske kriser i de kapitalistiske land, hvor den privat-
kapitalistiske eiendomsrett til produksjonsmidlene befinner seg i skri-
kende misforhold til produksjonsprosessens samfunnsmessige karak-
ter, til produktivkreftenes karakter. Resultatet av dette misforhold
er de økonomiske krisene m fører til ødelegging av produktiv-
krefter. Selve dette misforhold danner derved det økonomiske grunn-
lag for den sosiale revolusjon, hvis formål består i å ødelegge de nå-
værende produksjonsforhold og skape nye, som er i samsvar med
produktivkreftenes karakter.
Derimot er den sosialistiske folkehusholdningen i Sovjetunionen,
hvor den samfunnsmessige eiendomsrett til produksjonsmidlene er i
fullt samsvar med den samfunnsmessige karakter av produksjons-
prosessen, og hvor det som følge av dette hverken forekommer økono-


Stalin: OM DEN DIALEKTISKE OG HISTORISKE MATERIALISME s.19

miske kriser eller ødelegging av produktivkrefter, et eksempel på
fullt samsvar mellom produksjonsforholdene og produktivkreftenes
karakter.
Følgelig er produktivkreftene ikke bare det mest bevegelige og
revolusjonære element i produksjonen. De er samtidig det bestem-
mende element i utviklingen av produksjonen.
Slik som produktivkreftene er, slik må også produksjonsforholdene
være.
Om produktivkreftenes tilstand gir svar på spørsmålet med hvilke
produksjonsredskaper menneskene produserer de materielle goder
som er nødvendige for dem, så gir produksjonsforholdenes tilstand
svar på et helt annet spørsmål: hvem eier produksjonsmidlene
(jorda, skogene, vassdragene, jordas indre skatter, råstoffene, produk-
sjonsredskapene, produksjonsbygningene, transport- og komunika-
sjonsmidlene osv.), hvem har råderetten til produksjonsmidlene, -
ligger denne råderetten hos hele samfunnet, eller hos de enkelte per-
soner, grupper, klasser som utnytter dem til å utbytte andre personer,
grupper, klasser?
Et skjematisk bilde av produktivkreftenes utvikling fra de eldste
tider til våre dager ser slik ut: Overgang fra primitive steinredskaper
til bue og pil, og i samband med dette overgang fra jegerlivet til
temming av dyr til primitiv fèavl, overgang fra steinredskaper
til metallredskaper (jernøksa, treplogen med plogskjær av jern osv.)
og i samsvar med dette overgang til dyrking av planter og til jord-
bruk; en videre forbedring av metallredskapene for bearbeiding av
materialer, overgang til blåsebelgen i smia, overgang til framstilling
av pottemakerarbeider, og i samsvar med dette utviklingen av hånd-
verket, utskillelse av håndverket fra jordbruket, utvikling av en selv-
stendig håndverks og seinere manufakturproduksjon; overgang fra
håndverksmessige produksjonsredskaper til maskinen og forvandling
av håndverks- og manufakturproduksjon til maskinindustri; over
gang til maskinsystemet og oppkomsten av en moderne maskin-
drevet storindustri -- det er det alminnelige, langt fra fullstendige
bilde av utviklingen av samfunnets produktivkrefter i løpet av men-
neskehetens historie. Det er klart at utviklingen og forbedringen av
produksjonsredskapene herved ble gjennomført av mennesker som
hadde noe å gjøre med produksjonen og ikke uavhengig av men-
neskene - følgelig: sammen med forandringene i og utviklingen av
produksjonsredskapene forandret og utviklet menneskene seg, dette
viktigste element i produktivkreftene, forandret og utviklet deres
produksjonserfaring seg, deres ferdighet til å arbeide, deres evne til
å bruke produksjonsredskapene.
I samsvar med forandringen i og utviklingen av samfunnets pro-
duktivkrefter i historiens løp forandret og utviklet også menneskenes
produksjonsforhold seg, deres økonomiske forhold.


Stalin: OM DEN DIALEKTISKE OG HISTORISKE MATERIALISME s. 20

Historien kjenner fem hovedtyper av produksjonsforhold: det
primitive fellesskapet, slaveriet. feudalismen, kapitalismen og sosial-
ismen.
Under det primitive fellesskapssystem er grunnlaget for produk-
sjonsforholdene at hele samfunnet eide produksjonsmidlene i felles-
skap. Dette svarer i hovedsaken til produktivkreftenes karakter i
denne periode. Steinredskapene og den seinere oppfinnelse av bue
og pil utelukket muligheten av menneskenes individuelle kamp mot
naturkreftene og rovdyrene. For å samle frukter i skogen, fange fisk
i vannet, bygge en slags bolig var menneskene nødt til å arbeide i
fellesskap. hvis de ikke ville bli bytte for sultedøden, rovdyrene eller
nabosamfunnene. Felles arbeid fører til felleseie av produksjons-
midlene så vel som til de framstilte produkter. Her eksisterer ennå
ikke begrepet privat eie av produksjonsmidlene, hvis en ser bort fra
den personlige eie av visse produksjonsredskaper, som samtidig var
forsvarsredskaper mot rovdyrene. Her eksisterer ingen utbytting,
ingen klasser.
Under slavesystemet er grunnlaget for produksjonsforholdene
slaveeierens eiendomsrett til produksjonsmidlene, og endog til arbei-
deren i produksjonen - slaven, som slaveeieren kan selge, kjøpe eller
slå i hjel som et krøtter. Slike produksjonsforhold svarer i hovedsaken
til den tilstand som produktivkreftene befinner seg i i denne periode.
Istedenfor steinredskaper hadde menneskene nå til sin rådighet me-
tallretskaper, istedenfor en fattigslig og primitiv jegerhusholdning
som hverken kjente til féavl eller jordbruk, oppsto feavlen. jord-
bruket, håndverket. arbeidsdelingen mellom disse produksjonsgre-
nene, oppsto muligheten til å bytte produktene mellom de enkelte
personer og fellesskap, muligheten til å sanke riktdommer i hendene
på noen få, en virkelig opphoping av produksjonsmidler i hen-
dene på et mindretall, muligheten av flertallets underordning under
mindretallet og flertallets forvandling til slaver. Her fins ikke lenger
noe felles og fritt arbeid av alle samfunnets medlemmer i produk-
sjonsprosessen - her hersker tvangsarbeid for slavene som utbyttes
av de ikke arbeidende slaveeierne. Det fins derfor heller ikke felles-
eie av produksjonsmidlene, og heller ikke av de framstilte produk-
ter. Det avløses av privateiendom. Her framstår slaveeieren som
den første og viktigste eiendomsbesitter i ordets fulle mening.
Rike og fattige, utbyttere og utbyttede, fullberettigede og retts-
Løse, en forbitret klassekamp mellom dem - slik er bildet av slaveri-
systemet.
Under feudalsvstemet er grunnlaget for produksjonsforholdene
feudalherrens eiendomsrett til produksjonsmidlene og hans begren-
sede eiendomsrett til arbeideren i produksjonen den livegne - som
feudalherren ikke lenger kan slå i hjel, men som han kan selge og
kjøpe. Ved siden av feudaleiendommen eksisterer bondens og hånd-


Stalin: OM DEN DIALEKTISKE OG HISTORISKE MATERIALISME s. 21

verkerens individuelle eie av produksjonsredskapene og av deres
private husholdning, som er basert på personlig arbeid. Slike pro-
duksjonsforhold svarer i hovedsaken til den tilstand som produktiv-
kreftene befinner seg i i denne periode. En videre forbedring av
smeltingen og bearbeidingen av jernet: utbredelse av jernplogen og
vevstolen: en videre utvikling av jordbruket, hagebruket. vindyrk-
ingen og dyrkingen av oljeholdige planter; framkomsten av manu-
fakturforetak ved siden av håndverkernes verksteder - slik er de
karakteristiske trekk ved produktivkreftenes tilstand.
De nye produktivkrefter krever at arbeidsmannen viser et visst
initiativ i produksjonen og lyst til arbeidet. at han er interessert i
arbeidet. Derfor gir feudalherren avkall på slaven som en arbeider
som ikke er interessert i arbeidet og fullstendig initiativløs, og fore-
trekker å ha å gjøre med livegne, som har sitt eget bruk. sine egne
produksjonsredskaper og som i noen grad er interessert i arbeidet,
noe som er nødvendig for at han skal dyrke jorda og betale feudal-
herren med naturalier av avlingen sin.
Privateiendommen får her en videre utvikling. Utbyttingen er
nesten likså grusom som under slaveriet - den er bare blitt lite
mildnet. Klassekampen mellom utbytteren og de utbvttede utgjør
grunntrekket ved feudalsystemet.
Under det kapitalistiske svstem er grunnlaget for produksjons-
forholdene den kapitalistiske eiendonlsrett til produksjonsmidlene.
Men kapitalisten eier ikke dem som produserer, lønnsarbeiderne.
Han kan hverken slå dem ihjel eller selge dem, fordi de er fri for
personlige avhengighetsbånd. Men de er berøvet produksjonsmidlene.
og for ikke å dø av sult er de nødt til å selge sin arheitlskraft til kapi-
talisten og bære utbytteråket. Ved siden av den kapitalistiske eien-
domsrett til produksjonsmidlene har bonden og håndverkeren. som er
frigjort fra livegenskapets avhengighet, sin private eiendolnsrett til
produksjonsmidlene, en eiendomsrett som er basert på personlig
arbeid, og som i den første tiden har vid utbredelse. Istedenfor hånd-
verkernes verksteder og manufakturforetakene har det oppstått vel-
dige fabrikker og storindustrianlegg som er utstyrt med maskiner.
Istedenfor de adelige gods, som ble drevet ved hjelp av bøndenes
primitive produksjonsredskaper, har det oppstått store kapitalistiske
bruk som drives på basis av jordbruksteknikken og som er utstyrt
med landbruksmaskiner.
De nye produktivkrefter krever at arbeiderne i produksjonen skal
være mer opplyste og oppvakte enn de underkuede og uvitende liv-
egne, at de skal være i stand til å forstå maskinen og behandle den
riktig. Derfor foretrekker kapitalisten å ha å gjøre med lønnsarbeidere
som er frigjort fra livegenskapets bånd, arbeidere som er tilstrekkelig
opplyst til å behandle maskinene riktig.
Men da kapitalismen hadde utviklet produktivkreftene i kolossalt


Stalin: OM DEN DIALEKTISKE OG HISTORISKE MATERIALISME s. 22

omfang, viklet den seg inn i motsetninger som den er ute av stand til
å løse. Idet kapitalismen produserer stadig mer varer og senker
prisene på varene, skjerper den konkurransen, ruinerer massene av
små og mellomstore, private eiendomsbesittere, forvandler dem til
proletarer og senker deres kjøpekraft. og som følge av dette blir det
umulig å få avsatt de produserte varer. Idet kapitalismen på den
annen side utvider produksjonen og samler millioner av arbeidere i
veldige fabrikker og industrianlegg, gir den produksjonsprosessen en
samfunnsmessig karakter og undergraver derved sin egen basis, da
produksjonsprosessens samfunnsmessige karakter krever samfunnsmes-
sig eiendomsrett til produksjonsmidlene, mens eiendomsretten til
produksjonsmidlene vedblir å være privatkapitalistisk og uforenlig
med produksjonsprosessens samfunnsmessige karakter.
Disse uforsonlige motsetninger mellom produktivkreftenes karak-
ter og produksjonsforholdene gir seg til kjenne i periodiske over-
produksjonskriser, da kapitalistene, som ikke finner noen kjøpedyktig
etterspørsel på grunn av at de selv har ruinert befolkningens masse.
er nødt til å brenne produkter, tilintetgjøre ferdige varer, inn-
stille produksjonen, ødelegge produktivkrefter, mens millioner av be-
folkningen er nødt til å li under arbeidsløshet og sult, ikke fordi
det er rnangel på varer, men fordi det er produsert altfor mye varer.
Dette betyr at de kapitalistiske produksjonsforhold har opphørt
å stå i samsvar med den tilstand som samfunnets produktivkrefter
befinner seg i, og er kommet i uforsonlig motsetning til dem.
Det betyr at kapitalismen er svanger med revolusjonen, som er
kalt til å erstatte den nåværende kapitalistiske eiendomsrett til pro-
duksjonsmidlene med den sosialistiske eiendomsrett.
Det betyr at den skarpeste klassekamp mellom utbytterne og de
utbyttede utgjør grunntrekket ved det kapitalistiske system.
Under det sosialistiske system, som foreløpig bare er virkeliggjort
i Sovjetunionen, er grunnlaget for produksjonsforholdene den sam-
funnsmessige eiendomsrett til produksjonsmidlene. Her fins det
hverken utbyttere eller utbyttede lenger. De framstilte produkter
fordeles etter arbeidsytelsen i samsvar med prinsippet: "Den som
ikke arbeider, skal heller ikke ete." Menneskenes gjensidige forhold
i produksjonsprosessen karakteriseres her ved kameratslig samarbeid
og sosialistisk gjensidig hjelp mellom arbeidere som er frigjort fra
utbytting. Her befinner produksjonsforholdene seg i fullt samsvar
med produktivkreftenes tilstand, for den samfunnsmessige karakter
av produksjonsprosessen støttes av den samfunnsmessige eiendomsrett
til produksjonsmidlene.
Derfor kjenner den sosialistiske produksjon i Sovjetunionen ikke
periodiske overproduksjonskriser og alt det meningsløse som er for-
bundet med dem.
Derfor utvikler produktivkreftene seg her i stadig økende tempo,


Stalin: OM DEN DIALEKTISKE OG HISTORISKE MATERIALISME s.23

da produksjonsforholdene som står i samsvar med dem, gir dem fritt
spillerom for en slik utvikling.
Slik er bildet av utviklingen av menneskenes produksjonsforhold
i løpet av menneskehetens historie.
Slik er utviklingen av produksjonsforholdene avhengig av utvik-
lingen av samfunnets produktivkrefter, framfor alt av utviklingen
av produksjonsredskapene, og som følge denne avhengighet fører
forandringene i og utviklingen av produktivkreftene før eller seinere
til tilsvarende forandringer i og utvikling av produksjonsforholdene-

"Bruken og framstillingen av arbeidsmidler, 1)" sier Marx,
"er, selv om de i kimeforrn fins hos visse dyrearter, karakteristisk
for den spesifikt menneskelige arbeidsprosess, og Franklin defi-
nerer derfor mennesket som et dyr som lager redskaper. Likså
viktig som knokkelrestenes bygning er for å forstå forsvunne dyre-
arters organisasjon, likså viktig er rester av arbeidsmidler for å
bedømme svunne økonomiske samfunnsformasjoner. Det er ikke
det som lages, men hvordan det lages, med hvilke arbeidsmidler
det lages som skiller de økonomiske epoker ut fra hverandre.
Arbeidsmidlene er ikke bare gradmåleren for utviklingen av den
menneskelige arbeidskraft, den er også kjennetegnet på de sam-
funnsmessige forhold som det arbeides under," (Karl Marx, Das
Kapital, bd. I, 5. 187-188. Verlagsgenossensehaft auslandiseher
Arbeiter in der UdSSR. Moskva 1932.)

Og videre :

"De samfunnsmessige forhold er nøye forbundet med produk-
tivkreftene. Når menneskene erverver seg nye produktivkrefter,
forandrer de sin produksjonsmåte, og med forandringen av sin
produksjonsmåte, av måten å oppholde livet på, forandrer de alle
sine samfunnsmessige forhold. Håndkvernen gir et samfunn med
feudalherrer, dampmøllen et samfunn med industrikapitalister."
(Karl Marx, Misère de la philosophie, se Marx-Engels-Gesamt-
ausgabe, bd. II, 5. 179.)
"Uopphørlig foregår det en vekstbevegelse av produktivkref-
tene, en ødelegging av de samfunnsmessige forhold, en dannelse
av ideer, det er bare bevegelsens abstraksjon som er ubevegelig."
(Samme sted, 5. 180.)
I sin karakteristikk av den historiske materialisme, slik den er
formulert i "Det kommunistiske manifest", sier Engels:

"Den økonomiske produksjon og enhver historisk epokes
samfunnsstruktur som uunngåelig følger av den, danner grunn-

1) Med "arbeidsmidler" forstår Marx hovedsakelig produksjonsredskaper, Red.


Stalin: OM DEN DIALEKTISKE OG HISTORISKE MATERIALISME s. 24

laget for denne epokes politiske og intellektuelle historie . . . I
samsvar med dette har hele historien (siden det urgamle felleseie
av grunn og jord gikk i oppløsning) vært en historie om klasse-
kamper, kamper mellom utbvttede og utbyttende, beherskede og
herskende klasser på forskjellige trinn av samfunnsutviklingen . . .
Men denne kampen har nå nådd et trinn, der den utbyttede og
undertrykte klasse (proletariatet) ikke lenger kan frigjøre seg fra
den klasse den blir utbyttet og undertrykt av (borgerskapet), uten
samtidig for alltid å befri hele samfunnet for utbytting. under-
trykkelse og klassekamper. . ." (Engels i forordet til den tyske
utgaven av "Manifestet".)

d) Den tredje særegenhet ved produksjonen består i at de nye
produktivkrefter og de produksjonsforhold som svarer til dem, ikke
oppstår atskilt fra det gamle system, ikke etter at det gamle system er
forsvunnet, men i det gamle samfunns skjød, ikke oppstår som et
resultat av menneskenes overlagte, bevisste virksomhet, men spontant,
ubevisst, uavhengig av menneskenes vilje. De oppstår spontant og
uavhengig av menneskenes vilje av to grunner:
For det første fordi menneskene ikke står fritt i valget av denne
eller hin produksjonsmåte, for hver ny generasjon som trer inn i
livet, finner allerede ferdige produktivkrefter og produksjonsforhold
som resultat av de foregående generasjoners arbeid. Derfor må den
nye generasjon i den første tida godta alt den finner i ferdig form
på produksjonens område og tilpasse seg det, for å få mulighet til å
produsere materielle goder.
For det annet fordi menneskene, når de forbedrer dette eller hint
produksjonsredskap, dette eller hint element i produktivkreftene, ikke
er seg bevisst, ikke forstår og ikke tenker på hvilke samfunnsmessige
resultater disse forbedringer må føre til, men bare tenker på sine dag-
lige interesser, på å lette sitt arbeid og oppnå en eller annen direkte
og merkbar fordel for seg.
Da noen medlemmer av det primitive fellesskapssamfunn gradvis
og famlende gikk over fra steinredskap til jernredskap, visste de
naturligvis ikke og tenkte ikke på hvilke samfunnsmessige resultater
dette nye ville føre til, de forsto ikke og var seg ikke bevisst at over-
gangen til metallredskaper betydde en omveltning i produksjonen, at
den til sjuende og sist ville føre til slaverisystemet, - de ville simpelt-
hen lette sitt arbeid og oppnå en nærliggende, merkbar fordel, -
deres bevisste virksomhet var begrenset av de snevre rammene for
denne dagligdagse personlige fordel.
Da Europas unge borgerskap under feudalsystemet ved siden av
de små verksteder som drev på håndverksbasis begynte å bygge store
manufakturforetak og på denne måten utviklet samfunnets produktiv-
krefter, visste det naturligvis ikke og tenkte ikke på hvilke samfunns-


Stalin: OM DEN DIALEKTISKE OG HISTORISKE MATERIALISME s. 25

messige følger dette nve ville føre til, det var seg ikke bevisst og forsto
ikke at denne "lille" nyskaping ville føre til en slik omgruppering av
samfunnets krefter, at den ville ende med revolusjon både mot konge-
makten, hvis nåde det satte så stor pris på, og mot adelen, i hvis
rekker borgerskapets beste representanter ofte drømte om å bli opp-
tatt, - det ville simpelthen gjøre vareproduksjonen billigere, kaste
mer varer ut på markedet i Asia og det nettopp oppdagede Amerika
og oppnå mer profitt, - dets bevisste virksomhet var begrenset av de
snevre rammene for denne dagligdagse praksis.
Da de russiske kapitalister sammen med de utenlandske kapital-
ister i forsterket grad tok til å reise en moderne maskindrevet stor-
industri i Russland, mens de ikke rørte ved tsarismen og overlot
bøndene tiI godseiernes grusomme utplvndring, visste de naturligvis
ikke og tenkte ikke på hvilke samfunnsmessige følger denne betyde-
lige vekst i produktivkreftene ville føre til, de var seg ikke bevisst og
forsto ikke at dette betydelige sprang i utviklingen av samfunnets
produktivkrefter ville føre til en slik omgruppering av samfunnets
krefter at den ville gi proletariatet mulighet til å forene seg med
bøndene og gjennomføre den seierrike sosialistiske revolusjon; - de
ville simpelthen utvide industriproduksjonen til det ytterste og bli
herre over det kolossale indre marked, bli monopolister og presse
mest mulig profitt ut av folkehusholdningen - deres bevisste virk-
somhet gikk ikke ut over deres dagligdagse snevert praktiske inter-
esser,
I samsvar med dette sier Marx:

"I den samfunnsmessige produksjon av sitt liv (dvs. i produk-
sjonen av de materielle goder som er nødvendige for mennes-
kenes liv. J. st.) inngår menneskene bestemte, nødvendige, av
deres vilje uavhengige
1) forhold, produksjonsforhold, som svarer
til et bestemt trinn i utviklingen av deres materielle produktiv-
krefter." (Karl Marx, Zur Kritik der Politisehen Ökonomie,
Vorwort.)

Dette betyr likevel ikke at forandringene i produksjonsforholdene
og overgangen fra de gamle produksjonsfor hold til nye foregår glatt,
uten konflikter, uten rystelser. Tvert om, en slik overgang foregår
vanligvis gjennom en revolusjonær omstyrting av de gamle produk-
sjonsforhold og opprettelsen av nye. Inntil en viss periode foregår
utviklingen av produktivkreftene og forandringene på produksjons-
forholdenes område spontant, uavhengig av menneskenes vilje. Men
slik foregår den bare til et visst punkt, inntil det punkt da de produk-
tivkrefter som er oppstått og holder på å utvikle seg, har nådd den
nødvendige rnodning. Etter at de nye produktivkrefter er modnet,

1) Uthevet av meg. J. St.



Stalin: OM DEN DIALEKTISKE OG HISTORISKE MATERIALISME s. 26

forvandles de bestående produksjonsforhold og deres bærere - de
herskende klasser - til den "uovervinnelige" hindring. som bare
kan fjernes gjennom de nye klassers bevisste virksomhet, gjennom
disse klassers voldelige aksjoner, gjennom revolusjonen. Her framtrer
særlig skarpt den veldige rolle som de nye samfunnsmessige ideer, de
nye politiske institusjoner, den nye politiske makt spiller, alt dette
som er kalt til med vold å avskaffe de gamle produksjonsforhold. På
grunnlag av konflikten mellom de nye produktivkrefter og de gamle
produksjonsforhold, på grunnlag av samfunnets nye økonomiske be-
hov oppstår det nye samfunsmessige ideer. De nye ideer organiserer
og mobiliserer massene, massene sveiser seg sammen til en ny politisk
arme, skaper en ny revolusjonær makt og utnytter den for med vold
å fjerne den gamle ordning på produksjonsforholdenes område og
skape og befeste en ny ordning. Den spontane utviklingsprosess viker
plassen for menneskenes bevisste virksomhet, den fredelige utvikling
viker plassen for den voldelige omveltning, evolusjonen viker plassen
for revolusjonen.

"Proletariatet," sier Marx, "forener seg i kampen mot bor-
gerskapet nødvendigvis til klasse, gjør seg gjennom en revolu-
sjon til herskende klasse, og opphever som herskende klasse med
vold de gamle produksjonsforhold . . ." (Det kommunistiske
manifest.)

Og videre:

- "Proletariatet vil nytte sitt politiske herredømme til litt
etter litt å rive all kapital fra borgerskapet og sentralisere produk-
sjonsredskapene i hendene på staten. dvs. i hendene på proletari-
atet som er organisert som herskende klasse, og så hurtig som
mulig å øke mengden av produktivkreftene." (Samme sted.)
- "Vold er fødselshjelperen for ethvert gammelt samfunn som
går svangert med et nytt." (Karl Marx, Das Kapital, bd. I, 5.
791, Verlagsgenossenschaft auslandischer Arbeiter in der UdSSR,
Moskva, 1932.)

Her er den geniale formulering av kjernen i den historiske mate-
rialisme, som Marx ga i 1859 i det historiske "Forord" til sin berømte
bok "Zur Kritik der Politischen Ökonomie".

"I den samfunnsmessige produksjon av sitt liv inngår men-
neskene bestemte, nødvendige, av deres vilje uavhengige forhold,
produksjonsforhold, som svarer til et bestemt trinn i utviklingen
av deres materielle produktivkrefter. Disse produksjonsforhold
i sin helhet danner samfunnets økonomiske struktur, den reelle
basis som det reiser seg en juridisk og politisk overbygning på


Stalin: OM DEN DIALEKTISKE OG HISTORISKE MATERIALISME s. 27

og som samsvarer med bestemte samfunnsmessige bevissthets-
former. Det materielle livs produksjonsmåte betinger den sosiale,
politiske og åndelige livsprosess overhodet. Det er ikke mennes-
kenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men omvendt
deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet.
På et visst trinn i sin utvikling kommer samfunnets materielle
produktivkrefter i motsetning til de foreliggende produksjons-
forhold, eller - hva som bare er et juridisk uttrykk for det samme
- til de eiendomsforhold som de til da hadde beveget seg innen-
for. Fra å være utviklingsformer for produktivkreftene forvandler
disse forhold seg til lenker for dem. Det inntrer da en epoke
med sosial revolusjon. Med forandringen av det økonomiske grunn-
laget skjer det en langsommere eller hurtigere omveltning i hele
den veldige overbygningen. Når en iakttar slike omveltninger,
må en alltid skjelne mellom den materielle omveltning i de øko-
nomiske produksjonsbetingelser, som kan konstateres med natur-
vitenskapelig nøyaktighet - og de juridiske, politiske, religiøse,
kunstneriske eller filosofiske, kort sagt ideologiske former, i
hvilke menneskene blir seg denne konflikten bevisst og utkjemper
den. Like lite som en bedømmer et menneske etter hva det
mener om seg selv, likså lite kan en bedømme en omveltnings-
epoke ut fra dens egen bevissthet, men må tvert om forklare
denne bevissthet ut fra motsetningene i det materielle liv, ut fra
den foreliggende konflikt mellom samfunnsmessige produktiv-
krefter og produksjonsforhold. En samfunnsform går aldri under
før alle produktivkrefter den er vid nok til å romme, er utviklet;
og nye, høyere produksjonsforhold oppstår aldri før de materielle
eksistensbetingelser for dem er modnet i selve det gamle samfunns
skjød. Derfor stiller menneskeheten seg alltid bare oppgaver som
den kan løse, for nøyere betraktet vil det alltid være slik at opp-
gaven selv bare oppstår når de materielle betingelser for å løse
den alt er til stede, eller i det minste befinner seg i sin emnings-
prosess."
Slik er den marxistiske materialisme når en anvender den på sam-
funnslivet og på samfunnets historie.
Slik er grunntrekkene i den dialektiske og historiske materialisme.





Artikkelen finnes i boka STALIN Spørsmål i Leninismen Artikler og taler i utvalg 1924 - 1939.


Tilbake til
Faglighjørnet
Tilbake til Sundets TruckStop