Mennesket og maktene


Av Asbjørn Wahl



LO har satt i gang en omfattende debatt om menneskets forhold til arbeidet og arbeidets organisering i den såkalte Kanal 99-debatten. Selve temaet gir en utmerket anledning til å stille helt grunnleggende spørsmål i forhold til hvordan vi organiserer våre samfunn, vår økonomi og vårt arbeid. Det debattheftet som er laget, skisserer da også en rekke av de problemer vi står overfor og reiser spørsmål om hvordan vi vil ha det.

Problemet med debattheftet er at det ikke går tilstrekkelig grundig til verks. Heller enn analyser finner vi ofte bare overflatiske beskrivelser av utviklingstrekk. Noen steder er det lett å få det inntrykk at "utviklingen" går sin gang, og at det nå gjelder for fagbevegelsen å tilpasse seg denne uforanderlige og skjebnebestemte "utviklingen" gjennom endringer i lov- og avtaleverket. Det vil være en ulykke for norsk fagbevegelse dersom dette skulle bli det dominerende resultat av debatten.

Nytt produksjonsmiddel?
Andre steder i heftet opereres det med enkelte direkte tvilsomme analytiske konstruksjoner. At heftet eksempelvis videreformidler den meningsløse påstanden at kunnskap og kompetanse nå har blitt det nye produksjonsmiddel, og at eiendomsretten til produksjonsmidlene dermed er overtatt av dem som besitter kompetansen, er direkte oppsiktsvekkende. Den grunnleggende motsetningen mellom arbeid og kapital oppheves selvfølgelig ikke fordi om en (økende) del av arbeidskrafta tilføres høyere kompetanse og flere formelle kvalifikasjoner.
At kapitalen er avhengig av arbeidernes innsikt, kompetanse og kunnskap er da ikke noe nytt i historien. Tømmerfløtere, jernstøpere, elektrikere, sveisere, sykepleiere, banevoktere osv. har alle besittet en kunnskap som ikke kunne erstattes av hvem som helst. Deres styrke i forhold til arbeidsgiveren har vært avhengig av om det har vært overskudd eller underskudd av dem på arbeidsmarkedet - samt av hvor godt de har vært organisert.
Selvfølgelig endrer likevel arbeidsmarkedet seg. Flere og flere får videregående og høyere utdanning. Dette fører imidlertid ikke til at stadig større grupper arbeidstakere blir "privilegerte". Dette gjelder riktignok noen grupper. Samtidig foregår det nemlig en motgående utvikling, der tidligere "høystatusgrupper" proletariseres i takt med at deres antall øker. De får status, lønns- og arbeidsforhold som på stadig flere områder ligner andre lønnsarbeidere. Tenk bare på hvordan yrker som lærer og sykepleier har endret seg de siste 50 år - og hvordan fagorganisasjonene deres har utviklet seg.

Analyser av maktforhold
Debattheftet etterlyser våre visjoner for framtidssamfunnet, og visjoner er viktige som ledestjerner når vi skal utarbeide våre strategier og krav for dagen og morgendagen. Skal visjonene bli noe annet enn fromme ønsker og gode intensjoner, må de imidlertid forankres i konkrete analyser av samfunns- og maktforhold, samt knyttes til konkrete vurderinger av styrkeforhold mellom samfunnsklassene, betingelsene for endring og hva som må til av alliansebygging og mobilisering for å vinne fram.
Heftets kapittel om arbeidstid er et godt eksempel på at nettopp dette mangler. Storparten av problemene på dette området framstilles som resultat av "tidsklemme" og stress. Arbeidsgivernes og kapitalkreftenes bevisste strategi og systematiske press for å uthule normalarbeidsdagen, øke arbeidsintensiteten, redusere den tiden det betales overtid for, øke driftstiden m.v. for derved å kunne styrke sin konkurranseevne og øke profitten, nevnes ikke. Uten denne innsikten blir det umulig å utvikle en riktig strategi i arbeidstidsspørsmålet. Det er da også svakheten med en del av den tidskonto-debatten som for tida føres. Den tar for mye preg av å være velmente ønsker, og for lite utgangspunkt i de samfunnsmessige motsetninger som arbeidstida formes innenfor - i en kamp mellom motsatte interesser.

Lover og avtaler ikke nok
Mange har opplevd de siste årene, at presset på jobben har blitt hardere, at lov- og avtaleverk oftere undergraves og settes til side i det daglige arbeidet, at utryggheten og usikkerheten har økt. Det er viktig å ha gode lover og avtaler i arbeidslivet, men det er altså ikke nok. Uten et "klima" i samfunnet som godtar eller støtter opp om disse bestemmelsene, og uten sterke klubber og fagforeninger som kan sørge for at regelverket følges, kan resultatet lett bli forverrede arbeidsvilkår.
Det økende presset i store deler av arbeidslivet er ikke bare "noe som skjer". Det står sterke interesser bak og presser fram endringer i økonomi, samfunns- og arbeidsliv, som svekker vernet om arbeidstakerne. Det er ikke vanskelig å identifisere de krefter i samfunnet som de siste årene har presset på for å svekke sykelønnsordningen, arbeidsmiljøloven, sysselsettingsloven, arbeidstidsbestemmelser, frata oss ferie- og fridager og svekke innholdet i våre avtaler. I en situasjon der vi har problemer med å forsvare og håndheve det regelverk vi har, kreves det mer enn bare å reise nye krav. Vi må analysere motkreftene og utvikle strategier for å nå våre mål. Her legges det imidlertid få føringer i LOs debatthefte.

Ingen naturlover
Markedsliberalismens gjennombrudd på 80-tallet og kapitalkreftenes stadig større armslag er uten tvil en viktig årsak til det økende presset vi opplever i arbeidslivet. Dette henger sammen med viktige politiske beslutninger på nasjonalt såvel som på internasjonalt plan, og med kapitalkreftenes strategier for å styrke seg på et åpent verdensmarked. Deregulering, privatisering og konkurranseutsetting er ikke resultat av naturlover, de springer ut av konkrete maktforhold og politiske beslutninger.
Den beinharde konkurransen som har utviklet seg i kjølvannet av dette økonomiske systemet, legger i siste instans et voldsomt press på arbeidstakerne. Det er også dette som fører til at arbeidsmiljøet for mange forverres - på tross av, og i strid med, såvel intensjonene som de konkrete bestemmelsene i dagens arbeidsmiljølov. Det helt fundamentale spørsmål må reises, om frikapitalismen og markedsliberalismen overhodet er forenlig med våre ønsker om et samfunns- og arbeidsliv der menneskene kan vokse, realisere seg og utvikle sine skapende evner under trygge og forutsigbare betingelser.

Tvinge fram systemdebatten
Det "menneske og arbeidsliv"-debatten gir oss en gylden anledning til, er nettopp å anskueliggjøre den store avstanden som eksisterer mellom det liv vi vil leve og det liv vi tilbys under markedsliberalismen. Klarer vi å gjøre dette på en klar og forståelig måte, ja, så tvinger vi fram makt- og systemdebatten i neste omgang. Hva hindrer oss i å utvikle et arbeidsliv der menneskets behov, ønsker og drømmer står i sentrum - og hva kan vi gjøre med det?
En slik angrepsvinkel forutsetter at vi ikke tilpasser våre svar og kommentarer til "utviklingen", men at vi stiller spørsmål ved utviklingen selv. Ut fra beskrivelsen av et samfunn der kravene til produksjonen øker, kvinnene er for fullt ute i arbeidslivet og særlig barnefamiliene havner i "tidsklemma", så kan det være nærliggende å konkludere at jovisst, vi må ha mer fleksible arbeidstidsordninger for å få dette til å gå i hop. Men er det dette vi ønsker? Hadde det ikke vært bedre med et samfunn og et arbeidsliv som heller tilpasset seg menneskenes behov, som tilbød gode barnehaver og fritidsordninger og opprettholdt en stram arbeidstidsregulering for nettopp å øke vår livsstandard?

Fagbevegelsens historiske prosjekt
Med dette som utgangspunkt kan en viktig del av strategien for å konfrontere kapitalkreftene, slå tilbake markedsliberalismen og styrke den demokratiske styringen av samfunn og arbeidsplass, nettopp være å sette våre grunnleggende behov som mennesker i fokus. Forsvaret av normalarbeidsdagen betyr vern av fritid, tid til omsorg og et sosialt liv. Et sterkt stillingsvern gir oss trygghet og forutsigbarhet når det gjelder inntekt og sosiale goder. Innflytelse over arbeidet gir selvfølelse og egenverd. Redusert arbeidsintensitet betyr bedre helse og mulighet til å stå i arbeid et helt liv.
Fagbevegelsens oppgave må fortsatt være noe mer enn bare å arbeide for så gode arbeidsbetingelser som mulig innenfor de til enhver tid eksisterende samfunnsforhold. Vårt store historiske prosjekt har også dreid seg om å være med og omskape dette samfunnet "i vårt bilde". Debatten "menneske og arbeidsliv" har ikke som mål bare å forberede en revisjon av Arbeidsmiljøloven, som det i enkelte sammenhenger er gitt inntrykk av. I følge debattheftet skal debatten "danne grunnlaget for fagbevegelsens veivalg inn i et nytt tusenår". Derfor er det så viktig at debatten tar opp også de helt grunnleggende spørsmål.

Asbjørn Wahl


Wahl er nestleder i landstransportdivisjonen i ITF,og konsulent i Norsk Kommuneforbund. Han kan kontaktes på e-post: Asbjørn Wahl



Andre innlegg i denne serien:

Tilbake til Sundets TruckStop