Moderne landeveisrøveri.

Av Geir Sundet


Morgentåka ligger som ei uoppredd dyne nede i alle dalsøkka. Himmelen er grå, det er åtte varmegrader ute og kroppen kjennes stiv etter den gode nattesøvnen. Trafikken er søvnig og stille. Det meste går i min retning, nordover.
Jeg er på hjemtur fra Italia, og det er søndag. Vi har begynt å gjøre det lovlig. Sein fredagskveld fra Milano betyr lossing i Rogaland på tirsdag. Første natta på en parkeringsplass før Mont Blanc tunnelen, og neste natt i Luxembourg. Litt tidlig opp, og du får åtte timer på De Lutte grensa før søndagsforbudet oppheves klokka ti. Behagelig, enkelt og bra. Slik det bør være. Og litt kjedelig. Strekninga fra Luxembourg til Liege er forresten gudsjammerlig kjedelig uansett, eneste avbrekket er de to, tre lange bakkene.

Men dette er dagen da noen skjer. Jeg nærmer meg Neuf Chateau der A 26 til Liege og A 4 til Brussel skiller lag. Opp en av de lang, slake bakkene blir jeg plutselig var en skikkelse som står midt i veien, med slikkepotten ned langs høyre buksebein. Tenkeren går raskt gjennom sjekklista. Skiver - dekk - dokumenter - alt er som det skal. Men søndag morgen før klokka ni? Promillekontroll? Vel, jeg har samvittighet reinere enn noen på det feltet. Da jeg skulle tanke i går kveld på Berchem, den store Shell-stasjonen i Luxembourg, gjorde en franskmann meg høflig oppmerksom på at bakerste dekket på trippellen på tralla var flatt. Den tida jeg eventuelt kunne tatt ei øl brukte jeg på ryggen under traileren for å få jekken i posisjon.

Jeg blir vinka inn på en parkplass og stopper bak en tysk semi og ruller ned vindu. Ca. tjuefem tonn lass, burde ikke være noe problem det heller. Polisen er for såvidt både høflig og hyggelig, han skal se EU -tillatelsen, den blå. Alle dokumentene er sirlig ordna i en ringperm, og jeg fisker den fram og sender den ut av vinduet.
Så var det Eurovignetten. Dette lille firkanta dokumentet som et eller annet EU organ er blitt enige om at alle lastebiler må kjøpe for å ha lov til å kjøre på statlige motorveier innen Unionen. En moderne form for døgnsteuer, den tyskerne hadde på begynnelsen av åttiåra. Nå trenges den altså i alle EU land for å kjøre på statlig motorvei. Men endel land har jo privatisert motorveinettet, så i Frankrike, Italia og Spania trenger du den ikke. Der betaler du i bommene langs veien. I tillegg til problemet med å holde rede på hvilke land man trenger vignetten i, og i tillegg til problemet med å huske å kjøpe den, er det enda et problem, og det er langt større. Det nevnte EU organ har IKKE bestemt at vignetten skal være fritt til salgs overalt. Man må ha den, men man får ikke kjøpt den.

Så jeg spør politimannen:
-«Hvor får jeg kjøpt Eurovignett på en søndag?»
-«I Tyskland», svarer han. «Der får du kjøpt den på alle bensinstasjonene».
-«Ja det veit jeg», svarer jeg, «Tyskland er det eneste EU landet som har tatt dette seriøst, men jeg kommer jo fra Italia, jeg skal til Tyskland. Og jeg har overnatta i Luxembourg i natt. Hvor får jeg kjøpt Eurovignett i Luxembourg og Belgia?»
-«Det får du gjort på de lokale skattekontor. Der får du et formular du må gå å betale på postkontor, så går du tilbake og får vignetten».
-«Ja», sier jeg videre, like rolig, avbalansert, diplomatisk, høflig og bli, for det har jeg lært etter all «dialogen» med miljøpolitiet» på Sørlandet at man bør være «men er det ikke slik at du bare får kjøpt den på virkedager mellom klokka åtte og halv fire?»
-«Nei», sier han, «bare på virkedager mellom åtte og tre».
-«Og i dag er det søndag» sier jeg og ser på klokka, «søndag før ni. Hvor får jeg kjøpt vignetten i Belgia eller Luxembourg på en søndag før ni?»
-«Ingen steder» sier han og slår slikkepinnen mot låret. «Den er ikke til salgs på søndag». Nå smiler han. Vi har det trivelig.
-«Og hvor stor er bota hvis man ikke har vignetten?»
-«Ti tusen Belgiske Franc». Det er cirka 2066 kroner og ti øre etter dagens kurs. Her må jeg legge til at jeg kjenner kolleger som forteller at de har fått fire tusen norske i bot.
-«Men er ikke det litt loco», her dunker jeg forsiktig min høyre pekefinger mot min høyre tinning , «er det ikke rett og slett litt råttent å ha kontroll på en søndag morgen klokka ni da?»
-«Jo», sier han vennlig, «det er kanskje det, men det er god butikk!»

Det jeg tenkte på da jeg kjørte videre var hvordan de Belgiske politimyndighetene kunne tjent enda mer penger, ti tusen Belgiske Franc fra en og annen trailersjåfør er jo ikke all verden. Maksimal profitt og intet mindre er jo det offisielle målet for all lykke i dag.
Hvorfor ikke bruke innflytelsen i EU til også å nekte de franske stasjonene å selge vignetten slik at den blir TOTALT umulig å få tak på når man kommer sydfra. Det ville vært virkelig god butikk!


Praktisk etterord:
Til dere som kommer fra Italia eller Spania opp Loiredalen: På den store ELF stasjonen nord for Nancy får du vignetten døgnet rundt. Kommer du fra Paris mot Halluin: Esso stasjonen ved Wancourt, på høyde med Arras.






Kjære leser/redaktør.


Bruk gjerne historia på papir i kommersiell hensikt, men kontakt meg først for avtale. Jeg har tidligere solgt historier og artikler til Lindesnes Avis, Transportmagasinet, Klassekampen, Fædrelandsvennen , Moss Dagblad, Sogn Dagblad og Trondhjemsavisa.


Vil du lese flere Historier fra Motorveien?
Hilsen Geir