En historie om Internett og motorveier, om venting og sosialisme. Om hvordan Geir Sundet, semitraileren hans og jeg havna i Venezia, byen uten veier.

Av SIMEN TVEITEREID
Tyskland, Østerrike, Italia

- Har du CD-spiller i bilen?
- Nei,
Kassettspiller?
- Nei,
Bare radio?
Ikke radio heller, Vi skal bare tenke i den bilen.

Jeg lurte nok litt på hva slags fyr Geir Sundet var, akkurat som Geir nok lurte litt på hvem jeg var. Vi skulle tross alt være sammen i fire døgn, stort sett inne i styrehuset på en semitrailer. Men jeg visste at Geirs yndlingsbok var "Steppeulven" av Hermann Hesse og at mottoet hans var: "En trailersjåfør lever ikke av speilegg og karbonader alene".

- Ta med noe paracet. Lossing i Nord-Italia på fredag, det lukter huepine, sa Geir.

Han var i Hannover. Han hadde ventet i storm på Sørlandet i ett døgn.
Geir skulle levere 24 tonn papir fra Vennesla i en landsby i Italia. Da jeg hoppet på i München, hadde han kjørt til
halv to natten før for å ta igjen tapt tid.

Den 17 meter lange MAN-en var fulllastet, plombert på 88 km/t og manglet et girsett. Himmelen var høy over Alpene, og Geir'n bød på urte-te.
Sundet fyller 50 i desember og har rullet på veien siden 1976. Nå kjører han bare på Europa, Han tar seg tid til å følge hvilereglene, han er en av de få som kjører med tariffavtale. Det er slutt på non-stop-rally og klussing med kjøreskiver. Selv om Geir'n var en mester i tjuvtricks.

Nå er han sjef på Internett, Geirs nettside, Sundets Truckstop, er av Fævennen kåret til Sørlandets beste hjemmeside. Den har historier fra veien, artikler av Mao, utstrekningsøvelser for sjåfører, anbefalte forfattere, og innlegg om "verdens nest viktige motsetning, den mellom bites og atomer". Dessuten organiserer Geir'n e-postlister hvor sjåførene kan diskutere søvnproblemer eller skjelle ut politimesteren fra Stavanger. Han som i Tina-saken etterlyste en "trailersjåførtype": "Mann, stor, svær og robust kroppsbygning, tykk, mørkt og bustet hår med fall. ustelt, kort skjegg, lys hudfarge, men brun og frisk, sannsynligvis norsk."

Når Geir Sundet har kjørt og tenkt i fire timer, tar han sin bærbare Toshiba under armen, setter seg på en kafe langs Autobahn og bestiller Strammer-Max: Tre speilegg og et lass med røkt skinke stablet på en brødskive. Til dette drikkes "Spetzi" en blanding av cola og appelsinbrus, en slager blant sjåførene.

Mens vi spiser Strammer-Max, snakker vi om Mandalskameratene som rykket opp i 1. divisjon, og 2-1 -målet til Mario Kempes i 1978. Geir sjekker e-posten og forteller gamle historier. Om han som knekte begge armene, men styrte hjem på albuene. Om han som parkerte fullastet med motoren i gang på "Gulli" ved Tønsberg, bilen sto og gikk i tre døgn før de fant sjåføren i Sverige.

Geir'n vet ikke om unggutta holder på sånn nå, men han tror fortsatt at langtransport-sjåføren er Outsideren, vår tids sjømann. En som vil arbeide hardt, men ikke fra åtte til fire. En som vil bort, men ikke for godt.
- Jeg vet om to som er blitt pensjonister i dette yrket, sier Geir.

De fleste gir seg før femti. Geir har vært i knestående flere ganger, særlig da han kjørte på Russland. På en tur fra St. Petersburg til Finland havnet han i grøfta. Bilen fikk han opp igjen, men da Geir omsider kom hjem, ble han "sjuk i hele systemet" og sov i to måneder.

Kafeene er en ventil, mener Sundet. Det er sjelebot å snakke med kolleger når du har opplevd fæle ting. Og ting skjer. En SINTEF-undersøkelse av 26 "uforklarlige ulykker" der personbiler har frontkollidert med vogntog, viste at elleve av dem var selvmord.
-Så står det "drept av vogntog" i avisen. Det er forferdelig for sjåføren. Etter ulykker får alle tilbud om krisepsykiatri, mens trailersjåføren sitter igjen og tar en røyk med en kar fra Falken.

Vi fyller diesel på Select-stasjonen på Europabrucke i Innsbruck. Det gjorde Geir i alle de årene han kjørte fisk på Italia. En gang var spesiell: Kurt hilste ikke. Hans hilste ikke. Da Geir skulle kjøre videre, kom han på at det var jo første turen uten skjegg, uten
det 30 centimeter lange skjegget Geir hadde spart opp i konkurranse med Mikkelsen på slutten av 80-tallet.

Vi rekker en kaffe mens MAN'en slurper 600 liter diesel. Bak disken henger bonuslistene for "Fernfahrer". Fylte 3500 liter diesel gir en flaske rom (80 prosent), 2800 liter er en T-skjorte.

Geir legger igjen brosjyrer for Transportarbeiderforbundet og tar en dusj.
Jeg kjøper en flaske strå-rom og en Bounty.

-Hør her, sier Geir'n, etter å ha betalt 800 kroner for å passere en østerriksk veibom. Han vil snakke om markedsliberalismen. Han mener at når produksjonen legges dit arbeidskraften er billigst, da blir det sånn som dette:

Cellulose-fabrikken i Vennesla legges ned. Cellulosen fraktes fra et u-land, slik at papiret kan lages i Vennesla. Geir kjører 24 tonn papir til Italia. Italienerne trykker norske bøker som Geir frakter tilbake til norske lesere i Vennesla.

I mellomtiden, og det kan jeg selv se, blir veiene enda tettere av trailere og luften enda tykkere av diesel.
Kapitalismen er blitt en hemsko for utviklingen av folks velferd og lykke. Vi er så rike at vi ikke har råd kringkastingsorkester, eller å ha to mann på trikken, snøfter Geir. Han har tro på Internett som en ny arena for systemkritikk. Hans store plan er å få til studiesirkler blant sjåfører som har PC i bilen.

Jeg er litt skuffet fordi det er mørkt når vi kjører gjennom Alpene.
- Simen, jeg kjørte tretti turer før jeg så Alpene i dagslys! sier Geir.

Gjennom Brennerpasset snakker vi om kjærlighetssorg. Geir'n har gode råd, men ikke så mange erfaringer. Han feirer nemlig 25 års bryllupsdag i desember. Da blir Astrid med på tur. Umulig å si hvor. Kan bli Latvia, kan bli Nice. Det kan ikke bli verre enn første
gang hun var med. Det var på Sørlandet. Geir måtte legge om til kjettinger, Astrid var åtte måneder på vei, satt på et tresete og var to svinger unna spontanabort.

Kvelden går mot natt, vi sklir over på autostradaen. Geir forklarer at nå blir kjørestilen en litt annen, i Italia må du "tute med ulvene", han lærer meg reglene i det universelle faget lysblinking, samt de nødvendigste italienske glosene:

"Vorrei un vino rosso" (jeg vil ha en rødvin), "patate lesse" (kokte poteter) og det aller viktigste; "domani" (i morgen) og "dopo domani" (i overimorgen).

Her er vi inne på grunnen til at Sundet helst ikke kjører på Italia lenger: Si, si, senor - domani, domani matina (vi losser i morgen).

Men Italia er fint også. Italia har Sambuca. På en bensinstasjon fire mil nord for Verona bestiller vi hver vår lakrislikør. Julenissen synger "Dingle bell" mens jentene bak disken prøver å si at det er spådd regn. Geir'n slenger Sambuca'n i cappuccino'n og forteller om Per Borten som helte den dyreste cognac i kaffen

Vi parkerer ved midnatt. Geir beklager tendenser til dårlig lukt og sprayer litt Fahrenheit i styrehuset. Jeg tar køya oppunder taket.
Geir gjør utstrekningsøvelser og sjekker mailen. En kar skriver: "Vi må ha bedre analyser enn at Røkke er en drittsekk, selv om han sikkert er det. Fottur til sommeren?" Geir drar for gardinene og kryper inn en halvmeter under meg. Vi sovner til en svak summing fra autostradaen.

Han vekker meg med en pære og urte-te. Urtene skyldes at Sundet nylig var sykmeldt i elleve måneder, med den klassiske belastningsskaden "frozen shoulder".

Det dugger og det regner. Vi skal losse et sted som heter Sacchettiftcio. Geir'n må rygge 17 meter trailer rundt to svinger på en trang grusvei for at vi skal få levert varene. På den øde fabrikken er det to karer med hver sin truck og schafer. Den eldste brummer over at noe av papiret er vått.

- Si, si, sier Sundet, og bilen blir tom. Før Geir kan vende mot Mandal, må kjerra bli full igjen - av bøker eller møbler, fra Sveits eller Sør-Italia. Det vet bare Henning i Sandnes, hos firmaet Geir kjører for. Og akkurat nå har Henning ingen ting.

Gjennom 24 år på veien har Geir Sundet to ganger fått beskjed på forhånd om hva slags lass han skulle ha med seg hjem. Begge ganger ble det noe annet. Venting er en viktig del av faget. Mange sitter på en kafe i fire dager, der står bilen trygt, men karene kan bli nevrotiske av telefonen som aldri ringer og sier "kjør". De færreste gjør som Geir'n, finner seg nærmeste Salvadore Dali-utstilling.

- To tanker, sier livskunstner Sundet.
- Det gjelder alltid å ha to tanker i hodet samtidig. Hvis det blir lass, så er det bra. Hvis det ikke blir lass, så har vi fri, og det er og bra.

Vi står på en bensinstasjon. To etasjer kuer i bur sklir opp på siden. Jeg kikker på kartet.

- Du Geir, er du klar over at vi er fire mil unna Venezia? En by folk betaler i dyre dommer for å oppleve.
- Ja. og her sitter vi og håper å se ei fin dame på en Agip-stasjon. Vi var enige om at det ikke var vår stil. Vi var enige om at "to tanker" var en god regel i livet generelt. Vi var så enige nå at vi tok en bedre middag og drakk en karaffel perlende bordvin mens vi ventet på endelig fredagsmelding fra Henning.
- Vi trenger en ny Lenin, konkluderte Geir.
Jeg tror jeg vil bli trailersjåfør, sa jeg.
Ja, det er bare å ta klasse to det, sa Geir.

I enden av piren ut mot Venezia, fredag kveld: To nordmenn sitter i et styrehus og drikker Sambuca. Regnet flommer, Geir sliper på nettsiden. Til slutt skriver han:
"Kaia i Venezia - truckers paradise(?), no roads. Ingen lass, stille helg. Anbefalinger om åssen vi skal komme oss
tørrskodd frem til mandag mottas med takk her!"

Det gikk dårlig. Whisky og vino rosso. Men vi datt ikke i kanalene, vi var på Vivaldi-konsert. Geir studerte transportsystemet på vannveiene, og den fjerde dag våknet kommunisten og sa:
- Nå trenger vi å høre Guds ord.

Men etterpå, da vi sto på balkongen i Markus-katedralen og oppsummerte høymessen var Geir'n mer skeptisk til metafysikk enn noensinne. Det som gjelder er dialektisk materialisme, sa han, og kommanderte meg til Sundets Truckstop for å lese Maos "Hvor kommer de riktige tankene fra?".

Men først skulle Geir'n se Venezia, med eller uten Runar Berg, mot Pescara - italiensk serie B-kamp på verdens eneste fotballbane hvor broer er inngangsporter.

- Runar Berg, norvegese.
- Aaah, Berg!
Takk, Runar, selv om du ikke var på laget reddet du oss fra stempel som Pescara-fans, der vi sto blant Venezias arbeidsfolk i nordre sving. De ropte på Maniero, vi ropte på 1800-tallshelten Garibaldi. Det ble 1-1, og tre baller Gikk i kanalen.

Geir telte til 97 mailer så langt på turen. Jeg telte til noe sånt som 123 kyssende par på broer. Det var nok. Jeg tok en valium og nattoget til Munchen, Geir fant MAN'en og rullet noen mil for å vente videre.

Mandag gikk clutchen i stykker, og Sundet skrev:
"Det var fire dager siden jeg var tom, utålmodigheten lå som ei ekstra skjorte utenpå den rødrutede, og nå begynte den å stramme til."

Men etter tre dager hadde han samlet ti tonn med sjøstøvler, redningsvester, plastdunker, ulltråder og dekk på felg til landbruksmaskiner. Han kjørte Sveits og Frankrike hjem. Han ble kontrollert av "en breidbeint toller på grensa som ikke hadde fått lov av faren sin til å være med i guttemusikken som barn, og derfor hadde søkt seg til et yrke hvor han kunne gå i uniform".

To uker og 5327 kilometer etter stormen på Sørlandet losset Geir i Kristiansand, koblet fra tralla og overlot MAN'en til en annen sjåfør:

- "Jeg reiste hjem og la meg i badekaret og deretter i senga".







Denne artikkelen stod på trykk i papirutgaven til Aftenposten lørdag 18. november 2000.

Epost Geir Sundet