Min Mening
Dette innlegget har stått på trykk i Yrkes Transport nr. 4. 1998.
Hvorfor lederen i NYF går av!
På et møte 5. juli mellom styret i NYF, Hellek Eggerud og tre av sekretærene fra forbundskontoret gav jeg beskjed om at jeg trakk meg som leder for NYF.
Bakgrunn:
Å stille seg i spissen for å organisere den mest uorganiserte gruppa i Norge, trailersjåførene, er slitsomt og vanskelig.
Jeg var dessverre ikke sterk nok til både å stå i spissen for kampen for sjåførenes rettigheter, og samtidig måtte føre en kamp innad i NRAF for å få lov til å gjøre denne jobben.
Jeg er skuffet over at ledelsen i NRAF ikke viser større forståelse for at lastebilsjåførene trenger en egen landsomfattende ledelse, og ikke husker tilbake til sin egen historiske tilblivelse.
Det har fungert som en skult maktkamp som ikke er ført med argumenter men med administrative midler. Som ressurs er vi heller ikke brukt. Verken i studieutvalg eller streikeledelse tok man med noen fra styret i NYF.
Jeg synes styret i NYF gjorde en god jobb. Det var en glede å jobbe sammen med Birger Andersen, Tove Mette Bråten, Helge Drabløs og Jens Jakobsen og samarbeidet med forbundssekretær Jan Jacobsen har vært godt. På de seksten månedene vi ledet NYF økte netto medlemstall med 50 %. Vi kom lenger med parkeringsplassaka i Oslo enn noen hadde klart på de forrige 10 åra, selv om vi ikke kom i mål. Vi fikk mye og positiv medieomtale, og begynte å utgjøre en reell ledelse for folka på landeveien.
De viktigste lærdommene:
· Ved hjelp av forbundspenger kunne leder kjøpes fri fra arbeid en uke i måneden og bare jobbe med NYF, og dermed overvant vi det største problemet med å organisere langtransportsjåfører, nemlig tiden.
· Ved utstrakt hjelp av ny teknologi overvant vi langt på vei det andre store problemet, nemlig avstanden.
· Ved hjelp av hyppig bruk av Nyhetsbulletiner vi spredde på kafeer, fergekaier, bensinstasjoner og andre treffsteder kom vi ut med informasjon og kunne mobilisere store deler av langtransportmiljøet på kort tid. Sjåførene blei ei kraft.
Trenger oppbakking!
Fra i begynnelsen å få gode arbeidsmuligheter i NRAF, synes jeg pendelen svingte i motsatt retning. I vår synes spesielt administrasjonsledelsen å ha vært mer opptatt av å begrense våre muligheter enn å støtte og hjelpe oss.
Vi klarte å mobilisere 59 vogntog opp Karl Johan og presse Oslo kommune i kne, men fikk ikke lov å ha kontakt med sentrale myndigheter, det skulle administrasjonen ha.
"Distriktsproblemet."
At det tar 5 uker og fem purringer for å få tilsendt viktige dokumenter fra forbundskontoret må man kanskje leve med. Men i vår slutta administrasjonsledelsen å kalle oss for NRAFs lastebilavdeling. Selv i eksterne løpesedler kaller forbundskontoret NYF for "et distrikt". (Bulletin nr 3/98) Dette distriktsbegrepet kommer fra vedtektenes § 9.3. Jeg synes spesielt Bakken (administrativ leder) har benyttet dette på en lite konstruktiv måte. Tre dager før vårt styremøte i februar fikk vi informasjon om at forbundssekretær Jan Jacobsen ikke fikk lov å delta dag to, vi fikk ikke bruke forbundskontoret og vi måtte holde møte i leid lokale. Et distrikt pleier ikke å få bruke forbundskontoret, dessuten er det ikke NYF som bestemmer hva Jan Jacobsen skal gjøre, var svaret fra Bakken.
Vi har videre blitt forhindret fra å sende brev til alle medlemmene i NYF via forbundskontoret. I mai 98 fikk jeg mitt tredje mobiltelefonnummer som leder i NYF fordi en "distriktsleder" ikke kunne ha et nummer i førtitusenserien. De er forbeholdt "den sentrale ledelsen".
Valgte eller ansatte ledere?
Det viktigste og mest negative henger sammen med mulighetene til å få endra på vedtekter som kan misbrukes på en slik måte. Det blei i vinter nedsatt en organisasjonskomite. Et flertall i Forbundsstyret ønsket ikke at styret i NYF skulle bli representert her, på tross av at saka er behandla minst tre ganger. Jeg var tilstede på Forbundsstyremøte 2. februar uten å få gjennomslag. Styret i NYF gjorde skriftlig vedtak 8. februar, og jeg hadde møte med Hellek Eggerud 4. mars. Forbundsstyret gjorde altså et bevisst valg.
I mars vedtok videre forbundsstyret at budsjettet styret i NYF har disponert i 1998 skal kuttes til langt under det halve i 1999:
"Det bevilges kroner 100 000,- i markedsføringsmidler i 1998. I dette beløp ligger evt. utgifter til distriktets leder. Bevilgningen er begrenset til 1998. Fra 1.1.1999 vil det administrative arbeidet vedrørende NYF foregå fra forbundskontoret på ordinær måte".
Det betyr at frikjøp av leder blir umulig. Skal man begrense seg til "dialog" med myndighetene er dette godt nok, men jeg har ingen tro på at man klarer å løse viktige saker for trailersjåførene slik. Enten må man la vær å velge en langtransportsjåfør til leder, eller man får en passiv gallionsfigur når vi veit hvordan dette yrket fremdeles fungerer. Dette blir en dårligere organisasjonsmodell enn Transportarbeiderforbundet hadde under Walter Kolstad, og som gjorde at jeg og andre ikke så dette forbundet som et tjenlig redskap for langtransportsjåfører. Nå har Transportarbeiderforbundet fått en ny ledergenerasjon som signaliserer at de vil omorganisere langtransportarbeidet etter erfaringene NYF har gjort, mens NRAF altså går motsatt vei.
Veien videre?
17. og 18. oktober holder forbundet en konferanse for NYF. Jeg vil oppfordre medlemmene av NYF til å ta vare på de erfaringene vi har gjort. Fortsett å stå organisert i et fagforbund og fortsett arbeidet for å organisere andre og innføre tariffavtaler overalt.
Vil du lese mer om bruddet med NRAF/NYF?
Andre innlegg i serien MIN MENING
Tilbake til
www.sundet.no