Slå pjaltene sammen

Samling av AF, YS og LO som langsiktig perspektiv

Asbjørn Wahl


På trykk i Dagsvisen Arbeiderbladet sommeren 1998.
Årets transportstreik har gitt oss et utmerket eksempel på hva som kan oppnås når det søkes enhet over gamle - og etter hvert meningsløse - organisatoriske skillelinjer. Samarbeidet mellom Transportarbeiderforbundet, Jernbaneforbundet og Kommuneforbundet i LO og Rutebilarbeiderforbundet i YS har forhåpentlig satt varige spor etter seg. Nå gjelder det å føre prosessen videre - og nytenkingen bør ikke stanse ved transport.

Det som mer enn noe er blitt blottlagt gjennom forbundenes enhetlige opptreden i transportstreiken, er hvem som har båret kostnadene ved den faglige splittelsen som har eksistert innenfor den private delen av kollektivtrafikken i over 40 år. Arbeidstakerne har vært de store taperne. Både Transport- og Rutebilarbeiderforbundet har gjennomført streiker i perioden, men aldri samtidig. Snarere tvert imot - de har bekjempet hverandre, og splittelsen i seg sjøl har bidratt til å undergrave det andre forbunds lønnskamp.
Lønnsstatistikken forteller mer enn tusen ord hva konsekvensen av dette har vært. Bussjårførene i privat sektor har rast fra å ligge over gjennomsnitts industriarbeiderlønn ned til 14 prosent under. Nå som de klarte å stå sammen - til arbeidsgivernes store overraskelse - har innhentingen av det tapte begynt. Skal ikke det som er vunnet skusles bort igjen, kreves det at de involverte forbund fastholder og videreutvikler den enhet som er skapt. Noe annet ville være å drive et uansvarlig spill med medlemmenes interesser.

Lederen av Norsk Transportarbeiderforbund, Per Østvold, har i ulike sammenhenger luftet ideen om en nystrukturering av fagorganisasjonene innen transportsektoren. Han ønsker seg et stort, felles transportforbund der både sjøfart, luftfart, jernbane, post og veg er med. Dette er friske takter, som fortjener seriøs vurdering fra alle som er genuint opptatt av medlemmenes, mer enn de eksisterende organisasjonenes, framtid. Det er imidlertid ingen grunn til at slike tanker skal begrenses verken til transport eller til LO.
Hele den faglige situasjonen roper etter en nedbygging av organisatoriske skranker innen fagbevegelsen. Det er derfor på høy tid å erkjenne at den faglige splittelsen her i landet mellom YS, AF og LO forlengst har overskredet holdbarhetsdatoen. De få tillitsvalgte innen LO-familien som fortsatt slenger om seg med karakteristikken "gule fagforeninger", bør snarest legge det av seg. Forbundene innen såvel YS som AF er i dag like mye genuine fagorganisasjoner som dem som hører til i LO.

Det er mange grunner til at fagorganisasjonene nå må kjenne sin besøkelsestid. De dramatiske endringer vi opplever innen nasjonal og internasjonal økonomi, globaliseringen, utfordrer fagbevegelsens makt, struktur og arbeidsmåter verden over. Skal man bygge opp en troverdig motstand mot denne offensiven, er økt samordning en nødvendig forutsetning.
Angrepene på normalarbeidsdagen, fleksibiliseringen av arbeidslivet, oppsplitting og "outsourcing" av virksomheter, privatisering og anbud i offentlig sektor og uthuling av lov- og avtaleverket har endret betingelsene for fagorganisasjonenes virksomhet i et omfang som svært få ennå øyner rekkevidden av. At fagbevegelsen såvel her i landet som internasjonalt for tida er på defensiven, må ikke glemmes midt oppe i jubelen over "90-åras beste tariffoppgjør".
Det som foregår under den offisielle og regulerte overflata i norsk arbeidsliv - i den enkelte virksomhet - er langt mer alvorlig enn de fleste erkjenner. Det konkurransejaget som er skapt, legger et utålelig press på mange arbeidstakere i retning økt effektivitet, stadig raskere omstilling og sterkere psykisk press. Arbeidslivet er i ferd med å brutaliseres, samtidig som det kjøres store kampanjer mot dem som får problemer. Sykelønnsordningen "misbrukes" og "utnyttes", det samme gjelder selvfølgelig uførepensjonen.

I denne situasjonen er det mer enn noen gang behov for sterke lokale organisasjonsledd innen fagbevegelsen. Samtidig er det på den enkelte arbeidsplass at oppsplittingen i konkurrerende organisasjoner gjør størst skade. Dermed oppstår det et økende misforhold mellom fagbevegelsens struktur og de oppgaver den står overfor.
Fagbevegelsens oppsplitting utgjør med andre ord et voksende problem. Enhver radikal strategi for å møte markedsliberalisemens offensiv må derfor i dag ha en sammenslåing av de tre hovedorganisasjonene som langsiktig mål. Utbruddet av de høyt utdannede og høyt lønnede "Akademikerne" fra AF, med det mål å bryte ned det kollektive avtaleverk til fordel for individuell avlønning etter markedsverdi, understreker ytterligere dette behovet for enhet.
Utgangspunktet for fagbevegelsens organisasjonsdebatt må være hvordan man på mest mulig effektive og demokratiske måte skal kunne organisere fram arbeidstakernes styrke som arbeidstakere. LOs organisasjonsdebatt, som kulminerte på kongressen i 1993, tok mer utgangspunkt i fagapparatets behov for strømlinjeforming av organisasjonen - for å bli et mest mulig effektivt apparat i den gamle tids ånd. Der snakket man om "serviceorganisasjon", ikke kamporganisasjon. Altså et sentralisert og relativt selvstendiggjort apparat som skal drive service overfor medlemmene.

Allerede i begynnelsen av 80-åra tok daværende LO-leder Tor Halvorsen til orde for en tilnærming mellom LO, YS og AF. Han så at arbeidstakerinteressene var i ferd med å bli presset over på defensiven i samfunnet. Slike formastelige tanker falt imidlertid på steingrunn. LOs samarbeidsavtale med AF fra 1990 viser likevel at tidene er forandret, selv om LO ikke klarte å ta steget helt ut og søke tilnærming også til YS.
Det finnes sikkert utallige eksempler landet over på tillitsvalgte fra den ene eller den andre organisasjonen som er "umulig å samarbeide med" eller "driver urent spill". Brodne kar finnes i alle leire. Velger man å henge seg opp i dette, velger man "på stedet hvil". Ønsker man utvikling og framgang, må man sette de overordnede perspektiver og strategier i sentrum. Som et viktig symbolsk signal om enhet kunne man fra LOs side eksempelvis starte med å åpne for YS i regjeringas inntektspolitiske utvalg såvel som i Nordens Faglige Samorganisasjon, i Euro-LO og i Frie Faglige Internasjonale.
En realistisk vurdering av eksisterende maktposisjoner, historiske og tradisjonelle motsetninger og forskjellige partipolitiske vurderinger tilsier likevel at en slik faglig tilnærming bare unntaksvis vil bli drevet fram med utgangspunkt i organisasjonenes topplan. Utviklingen må derfor først og fremst presses fram gjennom aksjonsenhet nedenfra i organisasjonene. Loddet er kastet, transportstreiken har vist veg.



Asbjørn Wahl er nestleder i landstransportdivisjonen i ITF, og konsulent i Norsk Kommuneforbund. Han kan kontaktes på e-post: Asbjørn Wahl



Andre innlegg i serien MIN MENING !

Tilbake til
http://home.sol.no/~geirs1/