Velferd og demokrati
i globaliseringas epoke
Av Asbjørn Wahl
Første gang trykt i magasinet Velferd nr. 5/98 under tittelen "Turbokapitalismen truer velferden".
Globaliseringa av økonomien er i ferd med å seile opp mot toppen av dagsordenen i samfunnsdebatten også her i landet. Det er kanskje på tide, ettersom fenomenet har vært diskutert lenge internasjonalt. Debatten avdekker stor uro og skepsis i forhold til markedsliberalismens seiersgang verden over, som jo er globaliseringas vesentlige innhold. Selv markedsliberalister og finansspekulanter advarer nå mot sider ved "turbokapitalismen". Mange ser utviklinga som en alvorlig trussel mot såvel demokrati som velferd i den vestlige verden.
"Globalisering" har imidlertid også blitt et moteord som ofte benyttes ukritisk til å "forklare" upopulære politiske vedtak eller uønskede utviklingstrekk - "ingenting kan gjøres nasjonalt på grunn av internasjonaliseringa av økonomien". Det er derfor nødvendig å se nærmere på hva "globalisering" betyr rent konkret, og hvilke konsekvenser den har.
Dramatisk tidsskifte
Det som er klart, er at hele den økonomiske og politiske situasjonen har endret seg dramatisk de siste 10-15 årene. Før det opplevde vi en av de mest stabile og langvarige utviklingsperioder i vår historie, med jevn økonomisk vekst, velstandsutvikling for alle, sterk utvikling av velferdsstaten og omfattende statlig regulering av økonomien.
Så stanset det på et eller annet tidspunkt opp. Arbeidsløsheten begynte å øke igjen. Det ble hevdet at skattenivået var blitt for høyt, at det offentlige stakk av gårde med for stor andel av økonomien, at offentlig drift var ressursødende, at politiske reguleringer var ineffektive i forhold til markedets rasjonelle egenregulering. Honnørord som politisk styring, regulering, offentlig drift, utjevning og fordeling måtte vike plassen for konkurranseevne, liberalisering, fristilling, markedstilpasning og deregulering, og dette har nå blitt det rådende evangelium i samfunnsdebatten.
Dette dramatiske tidsskiftet henger sammen med viktige utviklingstrekk i den internasjonale økonomien, som noen kaller globalisering eller kapitalens internasjonalisering. Den kjennetegnes av en sterkt økende bevegelse av varer, tjenester og kapital over grensene. Stadig mer avansert datakommunikasjon, lave transporttjenester og grenseløs frihandel har vært viktige forutsetninger for denne utviklinga, men det forklarer ikke drivkreftene bak den.
Hvor global er den?
Det er i utgangspunktet nødvendig å avlive noen myter omkring globaliseringa som fenomen. For det første henspeiler ordet på at det er ei utvikling som omfatter hele verden. Dette er en sannhet med store modifikasjoner. Riktignok underlegges alle land mer eller mindre denne "nye verdensorden", men den voldsomme økningen i handel og utenlandsinvesteringer foregår i all hovedsak mellom de tre sentra i verdensøkonomien, USA, Europa og Japan (til sammen ¾ av alle utenlandsinvesteringer). De såkalte nyindustrialiserte landene i Asia er de eneste utenfor disse sentra som har økt sin andel av verdensøkonomien (fram til krisa i fjor høst).
Globalisering er altså noe som først og fremst skjer i rikmannsklubben. De 50 fattigste landene mottar ikke mer enn ca. 1 prosent av de totale utenlandsinvesteringene i verden. Globaliseringa skaper med andre ord en verden som både er mer samlet og mer splittet enn noen gang. Dessuten blir den mer sårbar. Rystelser på børsene i Østasia slår nå umiddelbart inn i de europeiske og amerikanske økonomiene og vice versa - enten det nå er realøkonomisk grunnlag for det eller ikke.
For det andre er det en myte at kapitalismens globalisering har ført til oppløsning av de nasjonale økonomiene og deres "grenser" mot verdensøkonomien. Utviklinga har uten tvil begrenset handlefriheten på nasjonalt grunnlag, men det er en farlig myte at dette fenomenet umuliggjør statlig styring og kontroll av de økonomiske prosessene i de enkelte land, med andre ord at effektiv nasjonalstatlig styring er blitt en illusjon i "globaliseringas epoke".
Markedsliberalismens gjennombrudd
Sammenbruddet i det internasjonale valutasystemet (Bretton Woods) i begynnelsen av 70-årene og en massiv styrking av finanskapitalen på bekostning av industri- og handelskapitalen er viktige forutsetninger for den omfattende spekulasjonsøkonomien som spiller en så dominerende rolle i dagens "nye økonomiske verdensorden".
Denne utviklinga har gått hånd i hånd med en politisk nyliberalisme som fikk fullt gjennomslag fra begynnelsen av 80-tallet, med USA ("reaganomics") og Storbritannia ("thatcherisme") som viktigste pådrivere. Samtidig ble denne politikken programfestet i viktige internasjonale institusjoner, spesielt OECD, GATT (nå: WTO - Verdens handelsorganisasjon), IMF (Det internasjonale pengefond) og Verdensbanken.
Kjøp og salg av valuta, aksjer, obligasjoner og andre verdipapirer på tvers av landegrensene har økt voldsomt etter 1980. Bare siden 1985 er omsetningen av valuta og internasjonale verdipapirer tidoblet. I 1995 ble det gjennomført internasjonale valutatransaksjoner tilsvarende vel åtte norske bruttonasjonalprodukt pr. døgn. Den daglige omsetning av valuta er i dag om lag dobbelt så stor som all verdens valutareserver til sammen.
Penger i internasjonal sammenheng er dermed ikke lenger først og fremst et betalingsmiddel for varer og tjenester som eksporteres og importeres over grensene. Dette utgjør kun 2-3 prosent av transaksjonene. Over 95 prosent av alle internasjonale transaksjoner er rene finanstransaksjoner. Finanssystemet har koplet seg fullstendig fri fra den produktive delen av økonomien. Store, internasjonale spekulanter har flere ganger skapt skjelv i hele verdensøkonomien (eks. den europeiske valutakrisa i 1992 og Mexico-krisa i 1995).
De multinasjonale selskapene
Et annet sentralt trekk i den globale økonomien er ekspansjonen og den økende dominans av de multinasjonale konsernene. I 1995 ble det anslått at de 200 største transnasjonale selskapene sto for over 25% av verdens bruttoprodukt. En slik tyngde i verdensøkonomien har disse selskapene oppnådd først de siste 10-15 årene, gjennom voldsomme økninger i utenlandske direkte investeringer - fra et nivå på om lag 50 milliarder dollar i året til over 250 milliarder .
De multinasjonale selskapene har dermed fullstendig forandret verdenshandelens karakter. FNs organisasjon for handel og utvikling, UNCTAD, kan fortelle at multinasjonale selskaper i dag står for to tredjedeler av verdenshandelen, og nesten halvparten av denne er konsern-intern, dvs. handel mellom avdelinger av det samme multinasjonale selskapet. Da blir det rimelig meningsløst å snakke om "fri konkurranse".
Gjennom privatiseringspolitikken og bruken av anbudssystemet tar de multinasjonale også over en økende andel av offentlig virksomhet. Et knippe multinasjonale selskaper driver i dag og bygger seg opp på profitable offentlige kontrakter. De opererer i alle verdenshjørner og over hele spekteret av offentlige tjenester. Tidligere offentlige monopoler tenderer derfor mot å bli private monopoler, og det er bemerkelsesverdig hvor raskt denne prosessen utvikler seg for eksempel når anbudssystemet tas i bruk i stort omfang.
"De rikes revolusjon"
Denne verdensorden er altså ei utvikling der maktforholdene i samfunnet endres dramatisk. Noen har kalt det "elitenes revolt" eller "de rikes revolusjon". Det vi har opplevd hittil er imidlertid bare begynnelsen, i alle fall hvis vi skal tro sjefen for det tyske Siemens-konsernet, Heinrich von Pierer, som triumferende hevder: "Konkurranse-vinden har oppnådd storms styrke, og orkankastene vil snart komme."
Konsekvensene er store. Den relative sosiale stabilitet som har eksistert i de fleste høyt industrialiserte land i etterkrigstida, rystes for tida i sine grunnvoller i mange land. "Velferdsstaten har blitt et framtidsbedrag, større sosiale forskjeller er uunngåelig", i følge Frankfurter Allgemeine Zeitung.
Selv om finanskapitalen i stor grad har koplet seg fri fra realøkonomien, slår dens voldsomme krav om avkastning sterkt tilbake på industribedriftene såvel som på offentlig sektor. Kortsiktigheten og de raske og store profittene i finanssfæren er blitt målestokk for god bedriftsledelse generelt. Det er bakgrunnen for at vi de siste årene har opplevd en massiv rasjonaliseringsprosess ("downsizing", "outsourcing", "profit centres" osv.) og ei forsert teknologiutvikling, som resulterer i raskere og raskere omstillinger og stadig nye hundretusener av arbeidsløse.
Skattekonkurranse
Kapitalens frie bevegelse over landegrensene fører til at regjeringer spilles ut mot hverandre i en stadig skarpere konkurranse for å tekkes kapitalen og tiltrekke seg investeringsmidler. På internasjonalt plan har det derfor utviklet seg en skattekonkurranse mellom landene. Slik norske kommuner i lang tid har konkurrert om arbeidsplasser ved å "legge forholdene til rette" ved å tilby gratis infrastruktur, billige næringsarealer og investeringstilskudd, må nå landene underby hverandre for å lokke kravstore investorer til seg.
Dessuten bedrives det skatteplanlegging i stor stil. Profitten blir beskattet i de landene hvor skattesatsene er lavest. Denne kapitalens knipetangmanøver tvinger dermed statene inn i en nedadgående konkurranse-spiral der skattenivå, offentlige utgifter og sosiale kostnader er innsatsfaktorene - altså en omfordeling nedenfra og oppover og ei undergraving av velferdsstaten, der den slags finnes.
I Europa er massearbeidsledighet uten sidestykke siden 30-årene et av resultatene av denne utviklinga. Masseproduksjon til dagens høye lønninger har ingen framtid lenger i Vest-Europa, mener for eksempel Martin Bangemann, EUs kommisjonær for økonomi, "i Kina og Vietnam venter allerede konkurrenter som det knapt er mulig å underby" .
Undergraving av jobbsikkerhet og arbeidstidsordninger er en side av denne utviklinga, blant annet gjennom at faste jobber i økende grad erstattes av midlertidige, heltids- erstattes av deltidsjobber. USAs største arbeidsgiver heter derfor ikke lenger General Motors, AT&T eller IBM. Vikarbyrået Manpower topper i dag statistikken over antall arbeidstakere.
Dramatisk polarisering
Den nye fasen i kapitalismens utvikling har bidratt til en massiv omfordeling fra fattige til rike verden over. Siden 1960 har avstanden mellom den rikeste og den fattigste femtedelen av verdens land blitt fordoblet. Vi har fått den helt bisarre situasjonen at 358 milliardærer i dagens verden eier like store verdier som 2,5 milliarder mennesker - nesten halvparten av verdens befolkning. Samtidig øker forskjellene også innen det enkelte land - i iland såvel som i uland.
I USA er det eksempelvis gjennom såkalt fleksibilisering av arbeidsmarkedet skapt en hær av arbeidstakere som ikke tjener nok til å opprettholde et "normalt" liv. 15 millioner arbeidstakere (18%) falt under den offisielle fattigdomsgrensa i USA i 1990, selv om de arbeidet 40 timers uke femti uker i året.
I Norge har oljeøkonomien hittil bidratt til å dempe effektene av denne internasjonale utviklinga. Om de er svakere, er likevel tendensene til stede, og det er vel et spørsmål hvor lenge Norges åpne økonomi kan skjære fri fra de dramatiske utviklingstrekk som vi kan iaktta i den vestlige verden for øvrig.
Reaksjoner på denne utviklinga begynner nå å komme også fra uventede kanter. Den kjente spekulanten George Soros, som var en av hoveddrivkreftene bak valutakrisa i Europa i 1992, advarer mot at det hele kan ende i massive sosiale opprør. Her hjemme har Kåre Willoch begynt å advare mot kapitalismens utskeielser.
Andre, og sterke, krefter ser imidlertid entydig positivt på utviklinga. Det konservative internasjonale tidsskriftet The Economist, skriver blant annet på lederplass at "nasjonalstatens tap av makt og innflytelse er kun av det gode. Dermed mister nemlig regjeringene muligheten til å misbruke sin makt ved å vedta for høye skatter og ta opp inflasjonsdrivende gjeld. Det tvinger fram en sunn disiplin."
Ingen naturlover
Politikerne, i verden som i Norge, har hittil vist en bemerkelsesverdig passivitet i forhold til disse dramatiske utviklingstrekkene. Det har blitt mye tilpasning og lite motstand. Kanskje er det et poeng i det sjefen for den tyske nasjonalbanken, Hans Tietmeyer, uttalte på "Forum for verdensøkonomi" i Davos i februar 1996: "Problemet er bare at de fleste politikerne ennå ikke er klar over hvor sterkt de allerede i dag er underlagt finansmarkedenes kontroll, ja, sogar blir behersket av dem."
Om kreftene bak denne utviklinga er sterke, er den likevel ikke resultat av noen naturlov, slik mange politikere og næringslivsledere gjerne vil ha oss til å tro. I ei bok som for tida skaper debatt i flere europeiske land, "Globaliseringsfellen, Trusselen mot demokrati og velferd", har to redaktører av tidsskriftet Der Spiegel, Hans-Peter Martin og Harald Schumann, på en utmerket måte oppsummert dette: "Avtale for avtale, lov for lov, var det hele tida regjeringer og parlament som med sine beslutninger fjernet barrierene for den grenseoverskridende flyten av kapital og varer. Fra frigivelse av valutahandelen via det europeiske indre marked til den stadige utvidelsen av verdenshandelsavtalen GATT, har regjeringspolitikere i de vestlige industrilandene systematisk skapt den situasjonen som de ikke lenger er herre over."
Det er altså samfunnsmessige krefter som driver fram denne utviklinga, ikke naturlover. Turbokapitalismen er menneskeskapt - og må derfor også kunne endres av mennesker...
Asbjørn Wahl er nestleder i landstransportdivisjonen i ITF, og konsulent i Norsk Kommuneforbund. Han kan kontaktes på e-post: Asbjørn Wahl
Andre innlegg i serien MIN MENING
Tilbake til 
http://home.sol.no/~geirs1/