Tretten teser om globalisering


Av Asbjørn Wahl


Innledning holdt på Utenriksdepartementets seminar "Globalisering av verdensøkonomien" 27. oktober 1998.

1. Om globalisering
I utgangspunktet vekker ordet globalisering hos meg positive assosiasjoner. Som internasjonalist setter jeg pris på at verden integreres, vokser sammen, at menneskelig og kulturell utveksling tiltar osv. Dagens utvikling i internasjonal økonomi er imidlertid i ferd med å bringe begrepet i vanry. Det er altså ikke globalisering som sådan som er problemet, men den særegne formen for globalisering som i dag foregår fullstendig på premissene til finanskapitalen og de multinasjonale konsernene.

2. Om debatten
Skal vi ha en fornuftig debatt om "globalisering", betinger det at aktørene definerer hva de legger i begrepet. I dagens debatt vektlegger folk høyst ulike saksforhold når de snakker om globalisering. Hensikten med debatten må være å ta opp de problematiske sidene ved globalisering, dem det hersker uenighet omkring. Eksistensen av pizzaer i landsens frysedisker, eksotiske krydder i urbane restauranter og nærbutikker - eller dette fantastiske at vi fra vår sofakrok kan se levende, direkteoverførte bilder fra alle verdens hjørner, har jeg ikke funnet en eneste globaliserings-skeptiker som er motstander av. Å fokusere på dette representerer med andre ord en fordumming eller tilsløring av debatten.

3. Om kapitalens internasjonale offensiv
Det som bekymrer meg, og - så vidt jeg har forstått - en økende andel av verdens befolkning, er den pågående økonomiske globaliseringen som er basert på politisk besluttet fri flyt av kapital, deregulering og liberalisering og en stadig overføring av makt fra demokratisk valgte organer til markedets blinde lovmessighet. Denne utviklingen har gjennom de siste par tiårene gitt kapitalinteressene såvel på nasjonalt som på internasjonalt nivå en enorm maktposisjon. Det er altså en massiv internasjonal offensiv fra kapitalkreftenes side vi står overfor. De to hovedpilarene i denne offensiven utgjøres av finanskapitalen og de multinasjonale selskapene - med den rike verdens regjeringer som velvillige døråpnere.

4. Om de multinasjonale selskapene
Det foregår for tida en voldsom konsentrasjon av makt og ressurser i hendene på de multinasjonale selskapene. Jevnlig får vi meldinger om nye fusjoner som overgår alle tidligere i størrelse og verdier (eksempel Daimler Benz - Chrystler og BP - Amoco). I løpet av fjoråret var for første gang i historien et flertall av de 100 største økonomiske enhetene i verden selskaper og ikke stater. 2/3 av verdenshandelen er enten internhandel i de multinasjonale selskapene eller handel mellom dem. De 200 største multinasjonale selskaper kontrollerer over ¼ av verdens bruttoprodukt. Verdens 20 største selskaper har en årlig omsetning (15 billioner kr) som er større enn de 80 fattigste landene i verden til sammen - og den blir produsert av en samlet arbeidsstokk på bare 4,5 millioner ansatte.

5. Om finanskapitalens rolle
På samme måten har det vært en helt dramatisk vekst i internasjonale finanstransaksjoner de siste 10-15 årene. Omsetningen er mer enn tidoblet siden 1985. Daglig omsettes det for verdier tilsvarende to ganger de totale valutareserver i verden, eller åtte ganger det norske brutto nasjonalprodukt. Bare 2-3 prosent av transaksjonene går med til å kjøpe og selge varer og tjenester - altså det vi realøkonomisk har bruk for. Denne turbokapitalismen eller kasinoøkonomien opptrer mer og mer som om den er frikoplet fra realøkonomien - samtidig som den virker sterkt og destruktivt tilbake på realøkonomien. Den har skapt økende uforutsigbarhet og sårbarhet i verdensøkonomien, den bidrar til både å skape og utdype omfattende kriser i økonomien.

6. Om den ideologiske offensiven
Et massivt propagandaapparat er satt inn for å overbevise oss om at dette er en nødvendig og uavvendelig utvikling - den er bundet til irreversible teknologiske og økonomiske utviklingstrekk, heter det. Det finnes ingen alternativer! Sammenbruddet av kommandoøkonomiene i Øst-Europa ble brukt til ikke bare å avskrive ethvert alternativ til markedsliberalismen, men også til å erklære alle ideologier døde og historien slutt. I denne politisk-ideologisk offensiven framstilles kapitalkreftenes internasjonale offensiv nærmest som en naturlov.

7. Om forskjells-Norge og forskjells-verden
En av de mest påtakelige konsekvenser av denne "nye økonomiske verdensorden" er en massiv forskjellsutvikling. Forskjellene øker på alle nivåer i verdenssamfunnet - mellom de fattige og de rike land, mellom de fattige og de rike i de rike land og mellom de fattige og de rike i de fattige land. Den helt bisarre situasjonen har oppstått at de rikeste 358 enkeltindivider i denne verden disponerer like store verdier som de fattigste 2,5 milliarder mennesker - altså nesten halvparten av verdens befolkning. Næringslivsledernes dans rundt gullkalven de siste årene er et av uttrykkene for denne utviklingen. Den reflekterer i siste instans endrede maktforhold i samfunnet og lar seg dermed ikke stanse av velmente, moralske oppfordringer.

8. Om fleksibiliseringen av arbeidsmarkedet
Den oppjagede konkurransen og de voldsomme avkastningskravene som denne økonomiske utviklingen har ført med seg, fører til et umenneskelig press på store grupper av arbeidstakere. Arbeidsgivernes hovedstrategi i denne kampen kan samles under begrepet fleksibilisering. Det vil si svekking av det lov og avtaleverk som beskytter arbeidstakerne i arbeidslivet - slik som sykelønnsordning, arbeidsmiljølov, arbeidstidsordninger og jobbsikkerhet. Gjennom "out-sourcing", konkurranseutsetting, oppsplitting og kontraktørvirksomhet søker arbeidsgiverne å unndra seg arbeidsgiveransvar og svekke fagorganisasjonene. Å jobbe på individuell kontrakt for markedslønn er tydeligvis idealet.

9. Om MAI-avtalen
Det vi er vitne til er at finanskapitalen og de multinasjonale selskapene er i ferd med å omskape verden i sitt bilde. Alle internasjonale avtaler og institusjoner som bygges opp i dag gjenspeiler nødvendigvis det svært skjeve styrkeforholdet som har utviklet seg mellom arbeid og kapital, mellom markedet og det sivile samfunn. Det ypperste og hittil mest vidtgående eksempel på dette er forslaget til MAI-avtale (Den multilaterale investeringsavtalen), som representerer et forsøk på å "grunnlovsfeste" markedsliberalismen som "verdens økonomiske system". Avtaleforslaget gjør for første gang i historien selskaper og ikke stater til de grunnleggende enheter i verdenssamfunnet, det foreslår en ny rettsorden til ensidig fordel for de multinasjonale selskapene og det skaper en helt ny og eksepsjonell utvidelse av ekspropriasjonsbegrepet.

10. Om interessekampen
Under globaliseringens ideologiske røykteppe foregår det imidlertid en omfattende interessekamp, en intens kamp om makt og om hvem som skal kontrollere ressursene i verden. Visse krefter i samfunnet presser denne utviklingen fram fordi de økonomisk og politisk er tjent med det. Den sterke omfordeling som for tida foregår fra offentlig til privat og fra arbeid til kapital forrykker styrkeforholdet mellom samfunnsgruppene. Ettersom så godt som enhver reform i retning utvidet demokrati og bygging av velferdsstaten i vårt århundre har skjedd i konfrontasjon og kamp med kapital- og høyrekreftene i samfunnet, medfører denne utviklingen en trussel mot nettopp disse verdiene. Kampen representerer imidlertid ikke noe nytt. Fag- og arbeiderbevegelsen - med alliansepartnere - har slått markedsliberalismen tilbake en gang tidligere i dette århundret.

11. Om norske særegenheter
Norsk økonomi er sterkt integrert i denne nye økonomiske verdensorden. Likevel står vi i en gunstigere stilling enn mange andre land - på grunn av omfattende oljeinntekter som demper virkningene av kapitalens offensiv. Om enn svakere, så er tendensene imidlertid de samme også i vårt land, og høstens turbulens i rente- og valutapolitikken har vist hvor lett man blir gjort til hjelpeløst offer for finanskapitalens aktører. På den andre siden har oljerikdommene og oppbyggingen av oljefondet også gjort viktige private og offentlige interesser i vårt land til aktører i den internasjonale kasinoøkonomien - med de økonomiske og politiske konsekvenser det har. Illustrerende er Statoils rolle, i sin tid etablert som et redskap for statlig oljepolitikk, nå en internasjonal aktør der andre lands ønske om tilsvarende nasjonal kontroll utgjør et problem. Norge har med andre ord mistet den uskylden som mange har trodd vi har hatt.

12. Om mobiliseringen av motkrefter
Konklusjonen på dette blir at vi står overfor en omfattende samfunnsmessig kamp. Denne kampen er allerede i gang. Den utkjempes blant annet av fattigbønder i Afrika, av de arbeidende masser i tigerøkonomiene i Sørøst-Asia, av de sterkt utbyttede og undertrykte arbeiderne i de økonomiske frisonene i Latin-Amerika, av miljøorganisasjoner i kamp mot rovdrift av ressursene, av lastebilsjåfører i Frankrike og av de 139 renovasjonsarbeiderne i Miljøtransport i Oslo, som fikk oppsigelser etter å ta tapt et anbud til et selskap av kontraktører. Kampen er sosial - ikke nasjonal. Det er med andre ord kapitalkreftene som må tøyles, ikke grensene som skal stenges. Løsningene ligger i framtida - ikke i fortida. Det er imidlertid ikke lenger et spørsmål om hva vi skal mene om den økonomiske globaliseringen vi opplever i dag. Oppgaven består nå i hvordan vi skal bygge breie allianser og mobilisere tilstrekkelige motkrefter til at vi igjen kan begynne å tøyle kapitalkreftene - å humanisere økonomien gjennom politiske reguleringer og demokratisk, folkevalgt styring.

13. Om fagbevegelsens rolle og strategi
Kapitalens offensiv har presset fagbevegelsen på defensiven verden over. Likevel framstår den som den viktigste potensielle motkraft, fordi den organiserer dem som gjennom sitt arbeid skaper verdiene i samfunnet. Mobilisering nedenfra, demokratisering av fagorganisasjonene på alle nivåer, politisering av den faglige kampen, utvikling av enhet innad i fagbevegelsen og allianser med miljøbevegelse og andre folkelige organisasjoner og styrking av den internasjonale solidariteten må være sentrale pilarer i en motstrategi. Kampen må konsentreres omkring forsvar for normalarbeidsdagen og faglige rettigheter, velferdsstaten og miljøet, avvisning av privatisering og "out-sourcing" og begrensning av finanskapitalens globale herjinger. Ideologisk opprustning, skjerpet systemkritikk og en ny visjon om et samfunn basert på frihet, likhet og solidaritet er avgjørende for å kunne bekjempe apati og oppgitthet. Franske offentlig ansatte, australske havnearbeidere, UPS-arbeidere i USA og norske bussjåfører har vist at det nytter å kjempe.


Asbjørn Wahl er nestleder i landstransportdivisjonen i ITF, og konsulent i Norsk Kommuneforbund. Han kan kontaktes på e-post: Asbjørn Wahl



Andre innlegg i serien MIN MENING !

Tilbake til
http://home.sol.no/~geirs1/