Forrige tur...
gikk til....
| År 2000: | |||
|
|||
|
|
|||
|
November 2000. MAN Commander 19.460 Siden det blei dårlig med lass på meg i oktober fikk jeg en Italiatur i månedskiftet mot november. 24 tonn -fullt trykk - og storm. Pøs regn hele mandag mens jeg lossa - lasta og loss - distibusjon av gods andre hadde kommet med, før jeg fikk laste det jeg sjøl skulle frakte nedover. Og så blei ferga innstilt. Radioen meldte storm i havet, og tiårs flom i havna. Silvia Anal sleit seg like godt fra kaifortøyningene, og det var den eneste av Color Lines båter som gikk fra Kr.sand den kvelden - og den gikk altså i kaia med et smell. Dermed starta turen et døgn forsinka. Torsdag rundt middag var jeg i Munchen, og tok på journalist Simen Tveitereid fra Aftenposten som hadde avtalt å bli med noen dager på en tur - en tur som både hadde latt vente på seg og blitt utsatt. Men, Simen lærte dermed transportens grunnlov: DET ENESTE SOM ER HELT SIKKERT I NORSK TRANSPORT, ER AT INGENTING ER HELT SIKKERT! En viktig lærdom etter min mening. Han kom med fly til Franz Josef Strauss flyplass, og var allerede stinn av sauerkraut jeg jeg plukka han opp. Vi trilla ned til LOMOEN på Reichenhardt, like før Kiefersfeldengrensa inn i Østerrike, og blei desverre litt for seine til å få dagslys gjennom de fineste alpepartiene fra Innsbruck opp til Brenner. Men Simen bestod testen ved Innsbruck, og huska Kupperns 15.46.6. I tillegg kunne han sitt fadervår og vel så det, så resten av turen På ville veier overlater jeg til han å male i klarere farger og dypere perspektiv. Dessuten fikk han inn lærdom nummer to om transport: DU FÅR IKKE NØDVENDIGVIS FIN UTSIKT PÅ FØRSTE TUR! Det var ikke få tema vi var innom i mørket over alpene, eller neste dag i pøs regn i nord Italia, på en losseplass hvor det var så trangt å komme til at vi måtte rygge rundt svingene, og hvor ikke engang nærmeste nabo - en bensinstasjon (riktignok en Agip-stasjon da) ikke visst hvor firmaet lå. På landdsbygda i en søvning småby! Et referat av samtalen blir ikke lett. Men hvem har sagt at livet er lett? Hvem har sagt at langtransportsjåføren - eller journalistens oppgave skal være lett? Hvem har sagt at man aldri kan ha kjærlighetssorg? Eller hjemlengsel? Eller fyllenerver? Vi fant i alle fall raskt en felles plattform: Hvis du ikke tar dypene opplever du heller ikke høydene! Ironisk nok: Vi fikk ikke lass hjemover heller på fredag. For første gang på det jeg kan huske måtte jeg stå over helga i Italia. Og da var det all right å være to. Jeg oppdaterte hjemmesida fra kaikanten i Venezia med denne meldinga: Kaia i Venezia - "truckers paridise(?) - no roads" Ingen lass - stille helg. En romantikkens hovedstad, et mekka for bryllupsreisende, ifølge Aftenposten journalist Simen Tveitereid, som jeg har følge med. Vi skal gjøre en europeisk versjon av "Fear and lothing in Vegas" av Hunter S. Thompson denne helga. Anbefalinger om åssen vi skal komme oss tørrskodd fram til mandag mottaes med takk her! Og anbefalingene kom. Hva som mer skjedde? Igjen blir det spennende å se hva journalisten skiver - og ikke minst husker :-) For hvor kommer de riktige tankene fra? At vi både var på klassisk konsert med Vivaldi - til høymesse i Marcuskjerka - og så et Venezia UTEN RUNAR BERG spille uavgjort mot Pescara - og tre ganger sparke fotballen i kanalen - det er noen ytre høydepunkter i reisen. Endel av de indre reisene bør nok forbli akkurat det - indre personlige opplevelser - som gjorde dette til ei helg å se tilbake på med glede. Slik det av og til er når man som langtransportsjåfør blir overligger. 
Det finnes et ordtak som sier at en dårlig ting kan vendes til en god ting, og dette var den dagen. Det var fire dager siden jeg var tom, utålmodigheten lå som ei ekstra skjorte utenpå den rødrutete, og nå begynte den å stramme til. Endelig hadde jeg fått den første lasteadressa, det hjalp litt på trykket, og selv om det ikke var mer en 7 paller og 2,5 tonn, så var det en begynnelse. En mulighet til å få noe gjort. Til å komme ut av dødvannet. Til å komme inn i virkeligheten og bli en samfunnsnyttig person igjen. Jeg svingte av motorveien for å gjøre de siste 16 kilometerne opp til landsbyen hvor mine sju paller venta hos firmaet Ritorcitura Sacchi, trødde inn clutchen for å geare ned før betalingsbommen, og kjente at pedalen plutselig mista all motstand. Jeg brukte farta til å styre meg ut til veikanten - og så blei det stille. Uten lass, utan fart, uten clutch. Ut å sjekke. Ingen olje på beholderen. Kommer det så spontant? Fra det ene trøkket til det neste? Å få en liter olje var nok mulig, men å lufte clutchen aleine? Neppe. Telefonlista. Begynne å ringe. Helv.... Flere samtaler og halvannet times venting. En hyggelig italiensk damestemme forteller på godt engelsk at firmaet som skal hjelpe ikke ligger langt unna, men de har ikke tid til å komme før seinere. Altså ikke «due minute» - to italienske minutter som kan vare inntil en time - men seinere. Det kan blir svært lenge. Er det mulig for meg å kjøre til verkstedet sjøl? Mja. Når sjefen hevder han har kjørt halve Tyskland og lasta på tre plasser uten chlutch og ikke reparert før i Nørresundby, så får jeg vel absolutt gjøre et forsøk. Jeg hadde flaks. Lite trafikk. Bare et veikryss lagde problemer, men italieneren var lur nok til ikke å holde på retten sin. Han gav meg i stedet fingeren, masse lys og horn så det holdt. Kjørte rett på firmaet, svingte inn på plassen og labba inn i sjappa. 
Hun tar meg med til Giordano Gastaldi. Han snakker godt engelsk. Og fransk. Det var første opptur. Uten mer snakk gikk han rett på bilen for å finne ut hva som var feil. «The clutch booster», som jeg tipper heter clutchforsterkeren på norsk, sitter opprinnelig fast med fire bolter. To var borte, og to var knekt. Dermed forsvinner all veska, motstand og effekt. Giordano er en ung mann under tredve tipper jeg, og han fyrer kjapt opp to av firmaets datamaskiner. Finner delen i programmet på hovedmaskina, for deretter å sjekke delenummeret på den bærbare opp mot eget lager. Og der lå den. I hylla. Klar til bruk for min bil. Så langt alt vel. Neste spørsmål: Do you want coffe?» Ja, svært gjerne, jeg har egentlig ikke tatt frokost enda. Og værsågod, en sjokoladebit til, det er standard hos oss. Opptur etter opptur. Så nytt spørsmål: Hvor travelt har du det? Tja, for å være ærlig, ikke desperat, men jeg vil jo gjerne videre. OK. Dermed er Roberto på plass, legger seg straks under bilen å begynner å skru, mens Giordano fortsetter med bilen han holdt på med da jeg kom. Det tar ikke mange minutter, og så jobber begge med luftinga. Etterfylle veske, pumpe, slippe ut luft, siestaen har i mellomtida egentlig begynt, men gutta fortsetter å etterfylle, pumpe... Bilen står der som ny, og nok en fantastisk vakker kontorkvinne presenterer papirer som skal underskrives, jeg får firmaets visitkort med web og e-post adresse. Gastaldi Truck Service Gastaldi Og kjører videre. Løfta. I langt bedre humør enn før clutchen forsvant. Fordi det er ganske sant at en dårlig ting av og til kan bli til en god ting. 
Neste morgen fikk jeg to nye lasteadresser i nærheten av Pisa. Spant ned og fikk på den ene. Den neste var klar torsdag morgen halv 9. Mer venting. Mer regn. Turen er nå i alle fall redda, fordi jeg kom på et sted jeg aldri har vært før, en landsby i fjellene innafor Pisa. Veien opp ligna på Trollstigen, men jeg kom fram. Tilbake kjørte jeg en lenger og flatere vei. Traff forresten DEN FØRSTE SNØEN for mitt vedkommende i år like ved La Spezia, og det er jo i alle fall noe å skrive hjem om. Tipper det var restene av et kraftig uvær som har herja Rivieraen denne uka. Det lynte og tordna som besatt og hagla så veibanen var hvit. Så om ikke den første snøen, årets første krystaliserte vannbiter i veibanen! -Mmmm. Ikke helt sant forresten. Det lå snø i veikanten over Brenner tordag kveld i forrige uke da vi kom. Siste lasteadresse ligger ved Genoa, får den på i ettermiddag, og så er det HJEM!!! Lasta i en småby i fjellene nord for Genoa, reiste til speditøren i Milano for å hente papirer og få en ETTERLENGTA dusj. Selv om tralla var smekk full til taket hele veien var vekta så lett at jeg kunne gå Sveits. Herja litt på Chiasso-grensa, lenge mellom hver gang her, og det er endel skjema og papirer som skal fylles ut. Eget statistikkort for Sveits som må kjøpes og koster 500 lire. Her må alle avsendere, mottakere, nummer på t-papir, antall kolli og vekt, samt godstype noteres. Videre trengs papirkopi av alle t-papirer. Når man så har kjøpt egen døgnavgift for Sveits kan man kjøre - fram til klokka 22. Da stenger veiene i Sveits for tungtrafikk. Ti på ti prøvde jeg å parkere på St. Gottard trucktop, men der var så fullta at eneste mulighet var å stå mellom dieselpumpene, og det går ikke. Knalla videre til neste som ligger ved Luzern. Fullt her og, men jeg fikk krangla meg til en plass. Neste dag kjørte jeg inn i Frankrike via Basel, fordi dieselen er billigere der. Traff en breidbeint toller på grensa som ikke hadde fått lov av faren sin til å være med i guttemusikken som barn, og derfor hadde søkt seg til et yrke hvor han kunne gå i uniform og fremheve seg sjøl. Slitsomt for oss gutta! Jeg var antagelig litt ukonsentrert og kjøre til venstre istedenfor til høyre da jeg kom inn på tollplassen fordi jeg så et skilt for seint. Slo på katastrofelysa og løp bort til tolleren og forklarte at jeg hadde kjørt feil: Hva gjør jeg? Etter ei runde med: Det skulle du ikke gjordt!!! Er du helt idiot? Hvorfor?? Det står skilt!! Du SKAL ikke kjøre sånn! følte han vel at han hadde heva seg høyt nok i første omgang og klarte å svare på spørsmålet om hva jeg skulle gjøre. Jeg fikk ei ekstra strafferunde rundt plassen, og fikk så fortsette. MEN: Han hadde mer på lager. Ved siste kontrollpost ut av området stod 5 av hans venner og venta - de hadde tydeligvis fått beskjed. Tre menn i kjeledress, ei dame i kjeledress og en hund i pels. "Totalkontroll av lass. Til rampe! Snu, tilbake, rygg inn her!" Hele veien den nedlatende "vi kjører showet, du er en dritt"- holdninga. Til og med bikkja var sånn :-) Den eneste som hilste og tok øyenkontakt var tolleren som var av asiatisk opphav. Han visste kanskje åssen det føles å ikke være stor hvit mann? Vel, dette er en helt vanlig del av en sjåførs hverdag, selv om det kan ta lang tid mellom hver gang. Og dreier seg stort sett om psykologi. Systemet med dem på topp og oss på bunn skal opprettholdes. Gjør du en feil tror de kanskje du er nervøs fordi du har noe å skjule, og du får kontroll. Blir du forbanna blir kontrollen svær, for da har du HELT SIKKERT noe å skjule, og du har ikke forstått hvem som er sjefa. Klarer du derimot å psyke dem ut har du vinne. "Kontoll. OK." Ta det rolig. Kanskje litt tilbakelent, bare hold på dere, jeg har god tid, hold på så lenge dere gidder, det er jo jobben deres da, og jeg kan min jobb, så jeg følger med, jeg gjør det dere forlanger, og sjekker at dere ikke gjør noe dere ikke skal". "Fant dere ingenting? Nei, hva så? Hadde dere venta det? En time seinere, på motorveien mellom og Colmar og Sélestat blir jeg vinka inn til dette årets tredje kontroll, og altså den andre idag. Massivt oppbud av motorsykkepurk, bilendende og gående purk, biltilsyn osv. Vektkontroll, dokumentkontroll, lastekontroll, løyvekontroll og framforalt SKIVEKONTROLL. Skiver tilbake til forrig ukehvil, som viser bilens bevegelsere i detalj 24 timer i døgnet. Fart, hvil osv. Også denne kpntrollen tok meg fem minutter. Jeg kjører lovlig, har tariffavtale, og det er en veldig godt fundament å gjøre jobben på. Det eneste jeg mangla, er noe nytt franskmenna har innført og det spurte han heldigvis ikke om. Du må nå ha med deg ansettelsesbevis skrevet på et EU-språk. Jeg visste ikke om det før turen hadde starta, men nå skal det skaffes. Fylte diesel før Strassbourg, og svingte inn i Tyskland ved Baden-Baden. Hvorfor kjører du på fransk side spurte en som ringte? fordi her er det alltid sol, det er lite trafikk, fine veier, bedre mat og billigere diesel. Og ganske riktig, da jeg hadde passert broa over Rhinen, og hadde 100 meter igjen til autobahn fem, begynte det å regne. :-) Og jeg fortsatte nordover i tung trafikk. Tok snarveien fra Giessen over Marburg til Køln, og tok kvelden på Rhüden. Spiste frokost på Autohofen ved Neumunster syd sammen med en god kamerat fra nord-norge som var på tur til Brest. Long time no see. God tur videre Trond. Kjeda meg opp gjennom Danmark og traff Alfen i Hirtshals. Jeg hadde ligget 4 timer foran han hele veien fra Rhüden, men hadde jeg venta hadde skivene blitt feil, for jeg må være på kaia til 21. Dårlig vær i havet, båten går kvart over ett om natta og er inne 7. Du blir purra klokka 06, og spiser etter at du kommer ombord. Er altså i seng klokka 02. Lå vel til 03 før jeg sovna, og våkna 3-4 ganger av sjøen på de tre timene jeg sov. Man kommer så iland etter en helt lovlig hvil, fordi bilen har stått på kaia i Hirtshals siden klokka 21, kan losse og kjøre og losse og laste seg opp til Bergen. Lovlig. Slik en rekke av de andre gutta på ferga skulle. Turen blei på 5327 kilometer. De tre siste døgn fra Pisa og hjem blei på 2243 kilometer, inkludert lastinger, grensepasseringer og kontroll. Å avslutte det med ei natt på ferga med tre timers dårlig søvn er ingen god måte å komme hjem på. Så jeg var glad jeg bare hadde en lossing i Kr.sand og deretter kunne koble fra tralla og overlate den til en annen sjåfør som kjørte til Stavanger og Haugesund. Mens jeg reiste hjem og la meg i badekaret og deretter i senga. :-) Ny tur: MAN Commander 19.460 med pusher aksel, den vi kaller pusherbilen. Kjørte ferdig lasta bil til Stavanger på søndag kveld. Lossa komplett i Stavanger mandag, lasta på Jæren og i Sandnes, lossa Kristiansand, lasta Kristiansand og reiste ut med kveldsferga. Avbrutt døgnhvil for å kjøre iland fra ferge. Fant en stille plass ikke langt fra ferga. Neste dag var rein kjøredag. Innom i Padborg for å fylle diesel, vaske bil, fortolle, vase litt på "Transverstitten" = Transittgården. Et av poenga på denne turen var å treffe Eddie fra England. Vi har prøvd og prøvd og prøvd... hele tida siden han lånte meg en slange til å pumpe luft i dekka mine i Frankrike i august da jeg blei stansa på lørdagsforbudet av purken i nærheten av Macon. Eddie er en av gamlekara som har kjørt på østen og er vant til å klare seg sjøl, som har startkabler så lange at de kan nå over to bilbredder, og altså luftslange med kobling til å setter på lufthanekoblinga til tralla. Denne fikk jeg låne av Eddi i august, og siden har det ikke vært mulig å møtes, ikke engang i nærheten. Men i dag var han i Bremen - og måtte reise til Aschaffenburg før jeg kom meg til Hamburg. Men neste dag skulle han kjøre BAB 61 norvestover, og jeg den samme veien sør-østover. Kjørte forresten forbi Sievers i Hamburg. Etter en lengre middag på Vechta parkerte jeg utenfor første losseplass i Ruhr. Lossa tre steder neste dag i Ruhr, og hadde stadig kontakt med Eddie. Da jeg måtte ta pausen min ved Koblenz hadde han enda ikke fått lass i Aschaffenburg. Parkerte ved siden av De Jong Grauss Transport BV. Jeg stakk innom Reinböllen, gjorde en avtale med fyren i radio og CB- butikken og la igjen slangen der. Men kaffen og middagen har vi enda til gode. Eddis slagord kan godt stå som eksempel for flere: If you can't help people, there is no point living! Jeg kjørte til Basel og ovenatta i køa på grensa. Speditørene stenger tidlig, og jeg skulle fortolle. Stod opp 6 og gikk å venta til han åpna klokka 7. Jeg hater morgener. Ferdig fortolla halv åtte, full kork på grensa, men jeg kom meg opp til jernbanestasjonen i Basel og lossa hos en langhåra truckfører. Da mener jeg langhåra! Kjørte videre en times tid inn i landet og lossa siste parti. Tom. Tilbake til Basel og inn i byen for å laste på terminalen til Wanzenried. Lastinga blei kanselert før jeg nådde fram, men etter at jeg hadde svingt av motorveien. Dermed klarte jeg å kjøre feil, og fikk således se noen nye gater i Basel sentrum. Ny asfalt også på denne turen. Topp!!! Tilbake i Tyskland fikk jeg faks med fem adresser + en i Danmark. Første lasting lå ved Herbertingen, og det betyr første til høyre etter at man har begynt på motorvei 5 nordover fra Basel, og så er det landevei oppover i Schwartswald distriktet. Nydelig landskap, men pøs regn. Det regnea mer eller mindre hele denne turen, slik det har gjort hjemme på sørlandet i ca. to månder. Slitsomt. Var på lasteplass klokka 15, og fikk lass klokka 08 neste morgen. Følte meg dårlig, dårlig mage og stiv i alle ledd. Sovna klokka 21. Var bedre om morgenen. Kjørte til en ny småby mellom Herbertingen og Stuttgart. Lasta. Kjørte til en ny småby vest for Stuttgart. Lasta. Kjørte til en ny småby øst for Stuttgart. Lasta. Kjørt til en ny småby nord-øst for Sturrgart. Lasta der og, og kom i krangel med truckføreren slik jeg alltid gjør. Han er korrupt, og skal ha øl for å laste. Det får han ikke av meg, og dermed skal han sette meg sist i køa. Jeg går til kontoret og klager, og så laster han. Noe dritt spør du meg. Det motsatte av solidaritet og samhold. Ferdig 15.30. Kjempefornøyd. Nesten ny rekord. Kjørte til Gøttingen og tok kvelden på Rasthofen langs Autobahn. Hadde ikke kjøretid til å nå Rhüden. Neste dag lasta tre kolli på Padborg, og hadde en hyggelig prat med long time no see Birger Rokne, en av internettsjåførene fra Sjåførenes debattforum. Han venta på tredje døgnet på lass med termobil. Passerte Hauser-Spedition i Hamburg. Stor debatt på pauserommet i Hirtshals om et eller annet jeg ikke husker nå, og deretter hjem med nattferga. Nye tre timers søvn som avslutning på en hard tur med mye kjøring, 11 lastingerog lossinger. Kjørt hjem og vaska bilen. God søndag! 
|
